Det eneste som var trist ved konserten med Samla Mammas Manna var at ikke alt som kunne krype og gå av progfrelste var der. Og hadde noen som ikke hadde vært frelste i utgangspunktet vært der, ja så hadde de garantert blitt frelst de også.

av Espen Linderud

Samla er å betrakte som et hus-band på Rabalderfestivalen. Måtte det fortsette slik i all evighet! Men sin musikalitet, samspill og ikke minst humor har Samla i utgangspunktet det som skal til for å fremstå som et liveband av format. Når de i tillegg sprenger dette formatet med sine musikalske krumspring - og verbale - er det ikke vanskelig å bli glad i fire middelaldrende herrer fra Uppsala. Hva med en pilegrimsreise?

Konserten, ja. Etter å ha improvisert seg frem til Den återupplivande låten som gled over i Folkvisa i morse fikk vi en nypremiere på Lyckliga Titanic, en låt som bandet hadde glemt og ikke hadde spilt siden 70-tallet, og som kan bli å finne på Samlas kommende studioalbum Kaka. Dette var imidlertid ikke den eneste nye låta de fire svenske herrene spilte for de 150 sjelene som hadde møtt frem på Belleville. Frestelsens Kafe var en annen ny-gammel låt som var etter herrenes eget utsagn spritet litt opp. Siste låt før ekstranummeret hørtes i undertegnedes ører ut som en fullstendig ny låt og skal de tre nevnte låtene være representative for hva vi kan forvente av det kommende albumet, er det bare å bestille billetter til busstur til pilegrimsreise til Uppsala. Og kjøp albumet, selvsagt.

Låtene bandet spilte var hentet i hovedsak fra Måltid og Klossa Knapitatet, mens ekstranummeret var fra För äldre nybegynnare, et album gitarist Coste Apetrea selv ikke var med på (Samla hadde da byttet ut s-en med z i band-navnet). Og for et ekstranummer. Ödet i hele sin lengde, delt opp av Hasse Bruniussons Club 7-trommesolo, som med rimelig stor sikkerhet representerer det mest originale en trommeslager noen gang har frembrakt i løpet av fem enslige minutter på scenen, både hva gjelder lydene fra trommene og ikke minst fysiske bevegelser. Hvem sa at trommesoloer er kjedelige?

Samla startet sin karriere i 1970 med et selvtitulert debutalbum, etterfulgt av to til i 73 og 74 før medlemmene etter hvert gikk hver til sitt og bandets navn omsider ble til Von Zamla. Når originalbesetningen er sammen igjen, etter 25 år, og fremstår sterkere og mer vitalt enn noen gang, er det jaggu ikke annet å gjøre enn å dra på pilegrimsferd til Uppsala. 90-talls-Samla spiller skjorta av 70-talls-Samla, og det er ikke fordi Samla var dårlige før. Det er fordi de idag er forrykende! De som vil kan gjerne rekke opp hånden og nevne ett prog-orkester som er bedre i dag enn på 70-tallet. Nå ble det stille gitt...

Det som gjør bandet til noe for seg selv er humoren, made in Uppsala: De lodder ut turnebussen sin, forteller om klemming av rotter, hvordan Hasse stemmer sine cymbaler og snakker med med de lyseste stemmene de kan klare for å etterligne norsk! Som tilhører veksler man mellom å le seg fillete, bli forbløffet av samspillet, for så å la seg overraske over at de plutselig slutter å spille for å fortelle en idiotisk historie.

Samla er nok det beste som noen gang har kommet fra Sverige, enda bedre enn Strömstad, ribbe til 15 spenn, Olof Palme og ABBA og til og med Björn Borg - til sammen!

Kjære dere, kom snart tilbake! Hvis ikke kommer vi på pilegrimsferd til Uppsala.

Høst

Foto: Jon Christian Lie

Absolutt ingen takknemlig situasjon å havne opp i, det å forsøke å ta opp tråden igjen, etter Samlas oppvisning innen kompleks sirkus-folketoneprågg. Da hjelper det å ha litt rutine med i bagasjen(og litegranne is i magan!).

av Jon Christian Lie

Som vi også var inne på i forrige utgave av Tarkus, egner Høst seg nemlig meget godt live. Vel så godt som på skive faktisk, noe som sikkert har sammenheng med at mye av bandets tyngde til en viss grad temmes på de gode, men gamle studio-innspillingene. Live fremstår Høst nærmest som brutalt tunge i sammenligning, og det har sikkert også noe å gjøre med at medlemmene har blitt enda bedre musikere med årene, og at de tør å slippe seg mer løs. For de som ikke har opplevd Høst live tidligere, og utelukkende via live-skiva Live & Unreleased (1994), bør det presiseres at nevnte live-album ikke gir noe godt bilde av hvordan dagens utgave av Høst låter.

Og dagens besetning av Høst er altså den samme gjengen som i 1974 kom ut med det sagnomsuste heavyprog-mesterverket På Sterke Vinger. Dette albumet ble også denne gangen fremført i sin helhet, blandet opp med spor som Betong Boogie og Bilder Av En Dag, for å nevne noen. Høst spilte nok ikke opp mot sitt beste på denne konserten, og noen småting kunne nok også justeres her og der, men for all del - bandet kom fra det hele med æren i behold. De forsøkte seg bl.a. på balladen I Ly Av Mørket - i en noe mer nyansert utgave i forhold til tidligere, som ble fremført svært så stemningsfullt og overbevisende, i hvert fall frem til midtveis i låta, da det under soloen dessverre falt litt fra hverandre, grunnet gitar-messig knot.

Ellers var ikke vokalist Geir Jahren direkte heldig hele tiden. Det gikk litt surr i tekstene enkelte ganger, og spesielt på Fattig Men Fri hvor «Mitt beger er tømt, min lomme er tom» ble til «Min lomme er tom, mitt hode er tømt»(!). Her ble det rett og slett litt for feil. Det kunne dessuten virke som om Høst hadde visse naturkrefter mot seg på denne konserten, ikke minst under Åse hvor G-strengen til Svein Rønning nektet å holde seg på plassen sin. Da er det godt å ha med seg en snakkesalig trommeslager (Knut R. Lie), som kan holde praten i gang lenge nok til at strengene etter hvert kan komme til sin rett.

Men etterhvert begynte også ting å falle på plass, og vi fikk servert svinebra versjoner av klassikere som Satans Skorpe, Samhold og På Sterke Vinger (med to kor-damer på de to sistnevnte). Til tross for litt svak lyd på et par låter (det kunne med fordel vært kraftigere lyd på trommer såvel som på bass), og overnevnte omstendigheter tatt i betraktning; det var en stor opplevelse å bivåne Høst. -Et band det alltid er moro å dra på konsert med!

© 1999 Tarkus Magazine