The Nice
Historien om The Nice begynner egentlig med soul-duoen Ike & Tina Turners besøk i England i 1966. En av deres backup-sangere, P P Arnold, ble igjen i England og hennes manager Andrew Oldham tok på seg jobben med å samle sammen et backingband for henne. Han hentet personell fra to engelske beatgrupper, The T-Bones (Lee Jackson og Keith Emerson) og The Attack (Davy O’List og Brian Davison). Bandet pleide å ha en egen avdeling før Arnold entret scenen, og de ble raskt lagt merke til med sine intense opptredener, og de skaffet seg en egen fanskare. Det toppet seg under Marquees National Jazz And Blues Festival i Windsor i 1967. Bandet kjørte et forrykende sett med bomber og granater, og en skrekkslagen P P Arnold ga dem umiddelbart sparken.

The Nice etablerte seg snart blant de fremste eksperimenterende britiske bandene. Psykedelia var greia, og bandets debutalbum bærer da også preg av dette. Selv kalte de musikken “surrealistisk pop”. Plata The Thoughts of Emerlist Davjack er en blanding av ren psykedelia (Flower King Of Flies), klassiske tolkninger (Mozarts Rondo) og nettopp surrealistisk pop (Dawn).

Et av albumets sterke sider er det fine samspillet mellom O’Lists gitar og Emersons orgel. Men på det personlige planet gikk det ikke like godt, og til album nr. 2 var O’List ute av gruppa. Med Keith Emerson som den ubestridte leder gikk de igang med oppfølgeren. Her er de musikalske kontrastene større, fra den humoristiske Daddy Where Did I Come From til den meget seriøse tolkningen av Sibelius’ Intermezzo fra Kareliasuiten, og ikke minst den flotte tolkningen av første sats fra Bachs Brandenburgerkonsert nr. 3, et svingende samspill med et kammerorkester.

Musikalsk er plata et stort framskritt fra debuten, men lydmessig mangler det fremdeles ganske mye, og den bærer preg av å være satt sammen av biter spilt inn under svært ulike forhold. Spesielt tittelkuttet med undertittel Symphony For Group And Orchestra (som inneholder Brandenburger) lider under dette, den mister mye av helheten som kunne ha gjort den til et virkelig mesterverk.

Ikke desto mindre var The Nice nå blitt et hett navn, og forventningene var store til deres tredje album. Et dristig valg var å gjøre halve plata live, og i tillegg velge to coverlåter blant de seks sporene. På toppen av det hele ble plata gitt ut i et av periodens mest heslige covere. Tim Hardins Hang On To A Dream var strengt tatt bare en ramme rundt en lang Emerson-pianosolo. Diary Of An Empty Day er en tolkning av Eduard Lalos Symphonie Espagnol, mens de to live-kuttene – en omarbeiding av Rondo fra debutalbumet pluss Bob Dylans She Belongs To Me. Ting blir ikke bedre av at Lee Jacksons begredelige vokal har fått større plass.

Noe tidligere hadde Keith Emerson møtt den amerikanske dirigenten Joseph Eger, og til bandets neste plate ble han hentet inn. Five Bridges er utvilsomt bandets mest ambisiøse verk. Emerson hadde skrevet en suite i fire deler for band og stort symfoniorkester, og denne ble framført i Fairfield Hall i Croydon (med King Crimson som oppvarmere!) i oktober 1969. Et meget lykkelig samarbeid, velskrevet, dynamisk og effektfullt, og selv om de nok kunne ha øvd sammen noe mer, er sluttresultatet uansett praktfullt. Suiten fyller halve plata, resten utgjøres av ytterligere to opptak fra samme konsert, Karelia (for første gang med orkester) og en versjon av Tsjaikovskijs Pathetique Symfoni. Videre et liveopptak fra New York som kombinerer Bach og Dylan, samt ett studio-opptak.

Innen plata ble gitt ut hadde The Nice gjort sin siste konsert og Keith Emerson var på full fart inn i ELP. Likefullt kom det enda ett album – Elegy – som inneholder tiloversblevne kutt fra studio og scene. Fire lange låter, blant dem en utvidet versjon av Hang On To A Dream, en trioversjon av Pathetique og en liveframføring av America. Slapp produksjon gjør ikke Elegy til noen stor lydopplevelse, men spillemessig er bandet som alltid et fyrverkeri.

Og med Elegy var The Nice’s platekarriere over – hvis man ser bort fra de 37 samlealbumene som er listet i gruppas diskografi.

Anbefalte skiver
Ars Longa Vita Brevis (1968)
En banebrytende fusjon mellom rock og klassisk musikk, tolkninger med en helt annen spenst enn alt som var gjort tidligere.
Five Bridges (1970)
Et meget ambisiøst prosjekt som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt.
Tilbake til "Nybegynner"-siden