Anekdoten hadde et litt annet utgangspunkt enn de to før nevnte bandene, ved at de tidlig på 90-tallet startet opp som et King Crimson coverband under navnet Kung Edward. Etterhvert ble trangen til å skape noe eget stor, og etter å ha byttet navn til Anekdoten og spilt inn en demo som fikk god respons, slapp de i 1994 sitt første album Vemod. Albumet består av relativt lange låter med et sound som er tydelig påvirket av King Crimson i perioden 1972-1974. Mellotonen står i fokus sammen med ekstremt Fripp-lydende gitar, brutal fuzzbass, tungt og drivende trommespill og skjøre cellotoner. Ingen av låtene er spesielt originale, hverken kompositorisk (så å si alle låtene har samme oppbygging), melodimessig (veldig mange ting kunne vært snytt ut av Fripp og co. sin nese) eller spilleteknisk. Men det er sjarm og varme i både spillingen og produksjonen, og dette gjør at skiva ikke blir noe direkte kjedelig album. Men sammenlignet med debuten til Änglagård og Landberk er ikke dette det helt store musikalske øyeblikket. Men nye ting var rett rundt hjørnet ...
Nucleus - essensen av støy
Neste album Nucleus fra 1995, viste et mye mer modent band. Låtene er tyngre (ja, noen ganger rent ut brutale) og mer kreative i formen og de prøver ikke lenger desperat å låte som sine store forbilder. Fortsatt sniker Crimsonreferansene seg inn her og der, men generelt låter denne skiva mer unik og egen enn debuten. Produksjonen er sikker og kompakt og bringer fram trykket i musikken på en fortreffelig måte. I det hele tatt er Nucleus den klare Anekdotenfavoritten.
Fra innsiden ...
Det skulle gå nesten 5 år før det kom noe nytt fra denne gjengen, og høsten 1999 kom From Within. Dette er en ganske dempet og rolig skive, selv om de her og der trøkker til med massiv tyngde. Den har også en mykere produksjon og stilmessig låter de nærmere en litt roligere utgave av Motorpsycho enn King Crimson. Undertegnede synes kanskje den i lengden blir i slappeste laget, men den er på mange måter et fint album. Anekdoten har et stort og hengivent publikum over hele verden, og jeg tror de til tross for sine mangler rent musikalsk, representerer et uttrykk som få andre band har og som verden så absolutt fortjener å få høre noe til.
