ESPERANTO

Esperanto Rock Orchestra (1973)

Esperanto var et musikalsk eksperiment satt igang av den belgiske fiolinisten Raymond Vincent. Vincent hadde bakgrunn som vidunderbarn og fiolinist i Belgian Symphony Orchestra, men i 1970 brøt han over tvert og dannet bandet Wallace Collection som eksisterte fram til 1972. Med sin blanding av popmusikk i Beatles-tradisjonen og klassiske toner skapte de en slags symfonisk popmusikk, og fikk blant annet en stor hit med Vincents komposisjon "Daydream" (gitt evig liv gjennom Franc Pourcels radbrekking som kjenningsmelodi til Fjellvettreglene på TV).

Ideen bak Esperanto var todelt. For det første samlet Vincent musikere fra mange ulike land (seks for å være presis), dernest var bandet på en måte delt i tre. Først var det en tradisjonell rock-besetning med trommer (Tony Malisan, Italia), bass (Gino Malisan, Italia), gitar (Brian Holloway, England) og keyboards (Bruno Libert, Belgia). Så la han til fire vokalister hvorav tre kvinnelige (Glenn Shorrock, Australia, Bridget Dudoit, Hawaii, Janice Slater, Australia og Joy Yates, New Zealand). Til slutt tilsatte han en strykekvartett bestående av ham selv på 1. fiolin, Godfrey Salmon på 2. fiolin, Tony Harris på bratsj og Timothy Kramer på cello, alle tre fra England. Tilsammen 12 musikere og sangere med lang erfaring og ambisjoner om å prøve noe annet.

Debutalbumet kom i 1973 og ble spilt inn i England under den kjente produsenten Ken Scott. Seks av de åtte låtene er signert Vincent, mens Shorrock og Halloway har med en komposisjon hver.

Musikalsk har det mange likhetspunkter med språket som bandet tok navnet fra, idet vi hører inspirasjoner fra veldig mange ulike kilder. De mange vokalistene gir et visst soul-tilsnitt, bandet rocker tidvis hardt, og strykekvartetten presenterer klassiske toneganger. Noen ganger blir det kakofoni, mens andre ganger fungerer samspillet rett så flott. De ekstremt dyktige musikerne (spesielt strykerne som alle hadde lang erfaring fra høyt profilerte ensembler innen klassisk musikk) tøyer grensene for kompleksitet og «show-off». Det blir dog uvergelig litt ELO innimellom, men Esperanto har mye større spennvidde. Åpningskuttet "On Down The Road" er et eksempel på at de ulike elementene fungerer godt sammen. Et heftig riff parres med akrobatiske strykerpartier og sjelfull vokal. Deep Purple møter Gentle Giant møter Ike And Tina Turner.

"Never Again" er en ballade med mer slektskap til Wallace Collection eller den engelske 60-tallsgruppa Arrival, enkelt og sjelfullt og så nær Elton John som bandet noengang kom. "Perhaps One Day" har Stavinsky og Gentle Giant lurende i kulissene. Det første, instrumentale minuttet er som hentet ut av Acquiring The Taste,senere blir det noe mer straight rock, men låta demonstrerer Esperantos konsept med stor tydelighet: Det rockete basiskompet som tilsettes masse progressivt og oppfinnsomt krydder.

"Gypsy" starter med en fiolinsolo og drar deretter i gang en spretten rytme med pianoanslag vekselvis i venstre og høyre kanal, samt en svært fengende melodi. Vincents eminente sigøyneraktige fiolinspill løper som en rød tråd gjennom hele låta som med sine seks og et halvt minutt er platas lengste. I "City" skildrer bandet et hektisk byliv med mangfoldig sang og et strykespill som ELO bare kunne se langt etter.

Litt av Esperantos problem var at de aldri fant et hjem blant noen lyttergrupper. De har et relativt gammeldags sound og er til tider ganske identitetsløse der de vandrer rundt i et musikalsk landskap et sted mellom pop, jazz, klassisk, rock og avantgarde. Derfor gikk det med bandet som med språket de tok navnet sitt etter, erklært død og begravet på grunn av mangel på suksess. Riktignok ga de ut to ytterligere album, Danse Macabre i 1974 og Last Tango i 1975 med små endringer i besetningen. Esperanto er et godt eksempel på at ved å prøve å være såpass mye forskjellig på en gang, klarer man ikke å skape en profil på noe av det. Prog-publikummet syntes de var for banale, og pop-publikummet fant musikken deres altfor vanskelig. I tillegg var utgivelsene deres veldig ujevne. Det holder ikke å samle mange dyktige musikere, selvom det er morsomt å spille gjennom denne platen og bare lytte til strykekvartetten, som presenterer mange delikate detaljer.

Av medlemmene på debutalbumet er Glenn Shorrock den eneste som har hatt noen videre suksess i ettertid, gjennom Little River Band.

© 2000 Tarkus Magazine