Banco var andrevalget da det britiske plateselskapet Manticore på midten av syttitallet trålet det italienske musikkmiljøet på jakt etter grupper som kunne lanseres i England under merkelappen progressiv rock. Førstevalget var PFM (det var Charisma som «lanserte» Le Orme i UK), og i likhet med PFMs engelske utgivelse ble låtene til Banco delvis nyinnspilt og til dels utstyrt med nye, engelske tekster.

Banco hadde allerede gitt ut tre album i hjemlandet og ble beskrevet som «…mindre pompøse enn Le Orme og mindre «prog» enn PFM…». Gruppa besto av seks medlemmer, i første rekke brødrene Vittorio og Gianni Nocenzi, som trakterte henholdsvis orgel og piano i tillegg til diverse synther. Med seg hadde de Rodolfo Maltese (gitar), Renato D'Angelo (bass), Pier Luigi Calderoni (trommer) og ikke minst den digre mannen med den lyse stemmen, Francesco di Giacomo (som i tillegg til å være vokalist i Banco også kunne beskues som statist i flere Fellini-filmer).

Egentlig het gruppa Banco del Mutuo Soccorso, men navnet ble forkortet til Banco for det britiske markedet. I likhet med hva Manticore gjorde da de lanserte PFM, ble som nevnt Bancos «britiske» album satt sammen av eldre låter, i dette tilfellet fra det første (B.M.S.) og det tredje (Io Sono Nato Libero), pluss én helt nyskrevet låt. Låene fra B.M.S. ble nyinnspilt i tildels endrede versjoner (produksjonen på dette albumet var dessuten ikke mye å skryte av), mens de i stor grad brukte basis-sporene fra Io Sono… og bygget på dem med ytterligere instrumenter, og muigens nye gitarspor (gitarist Rodolfo Maltese var nytt medlem til dette albumet, men hadde medvirket som gjestemusiker på Io Sono…) – i tillegg til engelsk vokal.

Albumet åpner med «Chorale (From Traccia's Theme)», forsåvidt en ny låt, men hvor de har hentet inspirasjon fra «Traccia» som finnes i ulike utgaver både på det første og det tredje Banco-albumet. Det er en helsyntetisk, liten snutt med et klassiskinspirert tema. Det er en fin, men kanskje litt uvanlig albumåpning som – i tillegg til at det er et flott, lite tema – viser brødrene Nocenzis talenter for å håndtere datidens analoge synther.

«L'Albero Del Pane» er albumets eneste nye låt (og samtidig den eneste med italiensk tekst). En rask låt som åpner med flere synther i samspill. En fin melodi foredras eksemplarisk av di Giacomo, og på ny viser brødrene Nocenzi såvel dyktighet som god smak i håndteringen av alskens synther, noe de forøvrig i stor grad hadde til felles med Flavio Premoli i PFM. Rytmisk kan låta virke litt rotete, og vi kan ikke høre gitarist Maltese noen steder her, han savnes dog ikke særlig, tangentene gjør jobben fullgodt.

«Metamotphosis» er albumets lengste låt, og den er hentet fra debutalbumet. Dette er en femten minutter lang, i hovedsak instrumental komposisjon, og selv om den (som de øvrige kuttene) viser fremragende musisering, har ikke låta den samme evne til å ta tak i lytteren som mesteparten av det øvrige stoffet har. Nå har tidlig Banco-materiale stor vekt på melodilinjer, men «Metamorphosis» blir nokså utilgjengelig til sammenligning. Her får vi blant annet solopartier for ymse instrumenter, og låta bærer ofte mer preg av oppvisning enn av gjennomtenkt komponering. Etter omtrent tolv nokså hektiske minutter, roer de helt ned de siste minuttene i en salmelignende melodi med mektige stringsynther, og helt mot slutten noen strofer sang, før de på ny girer opp og lar alle spille alt de kan.

«Outside», som følger, er for meg platas høydepunkt. Også denne er hentet fra debutalbumet (der kalt «R.I.P.»), men denne nyinnspillingen har gitt låta et skikkelig løft. Her er mer kraft, mer dynamikk og et uendelig mye bedre lydbilde. Etter ett og et halvt minutt kommer et flott instrumentalparti hovedsaklig båret fram av orgel, piano og gitar med god hjelp av synthene, før det sklir over i et nydelig parti med vakker stringsynth. (I motsetning til PFM har Banco ingen Mellotron, men Vittorio Nocenzi håndterer sin Solina stringsynth så bra at vi definitivt ikker ønsker den erstattet.) Verdt å merke seg er at da Banco i 1991 gikk til det noe originale skritt å spille inn hele debutalbumet på nytt, er versjonen av «R.I.P.» atskillig blekere enn denne. Banco har etter hvert gjort mange utgaver av akkurat denne låta, men ingen når opp til versjonen på Banco. Avslutningsvis synger Francesco di Giacomo en vakker melodi over en backing av piano, akustisk gitar og etter hvert også bass, trommer, orgel og Solina. Majestetisk!

De to neste kuttene er begge fra Io Sono… og bruker såvidt jeg kan høre store deler av backingsporene fra dette albumet, med mulig unntak for gitaren. Gitarer er da også nokså sentrale i det første av disse to kuttene, «Leave Me Alone» («Non Mi Rompete»), som er en enkel, liten melodi med mye akustisk gitar og en fin synthsolo til slutt.

«Nothing's The Same» («Dopo… Niente E'Più Lo Stesso») starter med trommer, synth og piano og går raskt over i en noe påtatt dramatisk vokalframføring. Det er en nokså anstrengt og tidvis teatralsk låt som virker mer oppkonstruert enn de øvrige. Men man må kanskje ta i betraktning at teksten (i allefall den opprinnelige, italienske) er en ytterst dramatisk fortelling om krig og fred, hentet fra et album med kraftige politiske undertoner, nærmest en rockeopera, og siden utvalgene fra albumet her må sies å være tatt ut av sin sammenheng, er det mer forståelig at låta ikke fungerer optimalt.

Albumet avsluttes med «Traccia II», en lett omarbeidet utgave av låta med samme navn fra Io Sono…. Den er basert rundt piano og diverse synther, og dette fine temaet med spor av 1600-tallets Venezia (les: Gabrieli) blir vridd og vendt på på alle mulige måter. Resultatet blir en feiende avslutning på en flott skive.

Det har vært gjengs oppfatning blant alle seriøse progfans at de ulike engelske utgavene som italienske progband gjorde på 70-tallet (og i tillegg til de allerede nevnte kan vi ta med Maxophone, omhandlet i denne serien tidligere) ikke når originale til knærne. Det kan meget vel gjelde for alle de andre, men i mine ører er denne plata til Banco langt å foretrekke framfor dem de produserte i hjemlandet, ikke minst på lydsiden (Martin Rushent og Andy Hendricksen var lydteknikere). Det ble én engelsk utgivelse til (As In A Last Supper, 1976 – en engelsk utgave av Come in un'ultima cena), ikke noe dårlig plate, men den er, med noen få unntak, mye mer «mainstream» og følgelig mindre interessant enn Banco. Men før dette hadde de spilt inn musikk til filmen Il Garofano Rosso, og derfra og ut endret Bancos musikk seg noe. De fjernet seg gradvis fra den rendyrkede progressive rocken og gikk over mot mer instrumentalbasert musikk med influenser fra mange andre kilder.

© 2011 Tarkus Magazine