avJon Christian Lie
Tiden var inne for Panzerpappas andre opptreden ved prog-scenen. Siden debut-konserten i november har de fått spilt en hel del live, og også varmet opp for band som White Willow og Anekdoten.
Denne gangen hadde de i tillegg med seg et oppvarmingsband i form av duoen Suburban Savage, som består av Endre Begby (gitar, loops, ex-Julia Dream) og Trond Gjellum (trommer, loops, trondofon). Musikken beskriver de selv som en form for ambient fri-rock, og de gav oss en ca. 15 minutters smakebit på hva de bedriver. Konserten var preget av lek med krasse klanger, slukende lyd og kresne rytmer. Samplinger av stemmer ble kjørt via loops og ble kombinert med sustain-gitar, assortert perkusjon eller ren støy. Et interessant og morsomt musikalsk møte som definitivt gav mersmak.
Til Star Wars-introen entret så Panzerpappa scenen, og først ut var det fryktinngytende musikalske stykket Billettkontrollørenes Inntogsmarsj som vel tok pusten fra store deler av publikum. For de som ikke kjenner til Panzerpappas musikk kan det nevnes at de spiller en eksperimentell form for instrumental-prog, og hører hjemme innenfor det RIO-baserte landskapet. Komposisjonene er ofte ganske lange med mange temaer, dominert av kompleksitet og odde takt-arter. En del av låtene har også et visst balkan-preg.
Panzerpappa består av Knut Tore Abrahamsen (gitar, bass), Steinar Børve (keyboards, saxofon), Trond Gjellum (trommer, perkusjon) og Jørgen Skulstad (bassgitar, klarinett). Konserten varte ca. en time og bestod av tre nye låter, i tillegg til komposisjoner som har fulgt bandet en stund. Det som er positivt med gruppa er at samtlige av medlemmene komponerer, ofte med ulikt utgangspunkt, og at de på denne måten får frem en fin variasjon og spennvidde. Derfor blir ikke musikken enfoldig. Samtidig har de sterk nok identitet som band, noe som setter sitt preg på musikken og forhindrer at låt-materialet spriker for mye eller blir inkonsistent.
I forrige Tarkus ble det satt fingeren på at «de ofte har veldig dristige overganger, og at enkelte partier kan fortone seg som noe konstruerte». Etter undertegnedes mening gjør denne tendensen seg fortsatt gjeldende, men jeg synes å spore mer vekt på tematisk utvikling i de nyere komposisjonene, som også fungerte meget bra live.
© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt