Johan Dalsrud

Jeg tipper at rundt 400 stykker hadde møtt opp denne regnfulle kvelden for å se på de relativt ukjente (blant konsertgjengere flest) amerikanerne som var her i mars og varmet opp for Dream Theater. Det var nå starten på Spock’s Beards Europaturne nr 3, og denne gangen vegg i vegg med hvor de spilte forrige gang.

Konserten starter med cello og synth og glir over i «klassiske» Spock’s Beard låter på rekke og rad. Bandet virker i form og ser ut til å trives i samspillet på scenen. Som på plate låter det tett og drivende, med imponerende presisjon og spilleglede. Vokalharmoniene er meget bra, og Thoughts part 2 der alle fem synger hver sine stemmer låter skikkelig stilig live. Neal Morse er og blir ryggraden i bandet og det er han som stort sett dominerer scenen, selv om alle de andre er fullt med på notene.

Særlig keyboardist Ryo Okumoto virker full av energi og dæljer på tangentene nesten så keyboardene detter ned. Det har bare skjedd to ganger før, kunne han fortelle etter konserten. Så dette er hans normale måte å gjøre det på.

Siden sist de var her har de gitt ut sitt femte album V, og vi fikk servert fem av de seks låtene på dette albumet. I tillegg til eldre låter som The Doorway og debuten The Light og haugevis av andre ypperlige låter fra de 4 foregående skivene. Blandt disse blir det tid til både keyboard, gitar og trommesoloer. Ryo Okumotos bærbare synth tas frem og mannen leker seg i noen minutter, før han faktisk hopper ned blant publikum og løper rundt mens han spiller midt blant smilende konsertgjengere. Nå var det ikke så lett å se hva han bedrev ute i folkemassen, men det forundrer meg ikke om han noen steder lå på gulvet og spilte sine toner.

Alan Morse tar sitt solonummer senere i konserten med hjelp fra bassist Dave Meros og trommis Nick D’Virgilio. Når han kommer inn på riffet til Hendrix’s Manic Depression og rett etterpå er innom King Crimsons 21st Century Schizoid Man begynner publikum virkelig å følge med. Etter to timer med mye moro og spilleglede rundes konserten av, og folk trekker hjemover etter to ekstranumre. Jeg har bestemt meg for å henge rundt og vente for å få noen av mine CD’er signert. Etter 20-30 minutter dukker Dave Meros opp, men ingen ser ut til å ville prate med mannen. Jeg rusler bort og spør om autografen, og blir med dette stående og prate med ham i vel 30 minutter om litt av hvert, men mest musikk naturlig nok. Han blir imponert over at så mange hadde funnet veien til Oslo denne kvelden, tatt i betraktning av hele norges befolkning er på størrelse med en middels amerikansk storby. Han sier konserten gikk bra, men at både Neal Morse og Ryo Okumoto er mindre begeistret med hvordan de gjennomførte konserten. Det tar noen dager å komme inn i konsertformen sier de, når resten av bandet tilslutt kommer ruslende ut. Jeg slår av noen ord og får mine signaturer, meget godt fornøyd med en real konsert, etter min mening med en av de beste amerikanske prog-banda fra 90 årene. Turen går til Sverige for bandet, mens jeg retter nesa mot toget og senga.

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt