Heidi Bolstad

Bandet Seid, som nå holder til i Trondheim, men som opprinnelig er fra Arendal, har i de siste tre numrene av Tarkus blitt behørig presentert. Jeg hadde likevel aldri hørt bandet, før sjansen bød seg på det nystartede festivalarrangementet "Kystfisk" her i Trondheim 8. og 9. september. Stedet for begivenheten var Kafe Skuret, som bar sin tittel med rette. Flere Trondheimsband briljerte i intim, men trekkfull, atmosfære med sine mange kunster, men det mest interessante for Tarkus' lesere var nok Seid, som åpnet festivalen. For tiden består bandet av Jørgen Yri (gitar, vokal), Organ Morgan (keyboard), Ratatzay (gitar), Burt Rocket (bass,vokal) og Jan Egil Olsen (trommer).

Siden jeg aldri har hørt dem på plate kan jeg ikke uttale meg om hvor gode Seid egentlig er, fordi teknikken av og til svikter dem under konserten. Men med en gang konserten begynner merker jeg meg med glede at de har en vilje og et driv som så avgjort kompenserer for det de måtte ha av tekniske mangler. En tung og dyster åpning i beste disharmoniske stil innfrir forventningene. Bandet er overbevisende med sine suggererende, repetitive rytmer og overliggende, oppfinnsomme melodilinjer. De serverer en spennende blanding av prog og psykedelisk rock. Det er litt Moody Blues å spore her, hovedsakelig p.g.a. den stemningsfulle mellotronen. Doors er et band som også dukker opp i minnet. Det er heller ikke tvil om at Seid har hørt mye på band som Motorpsycho og King Crimson, i de lange, repeterende partiene som ender i kraftige klimaks. En låt i 11/8 burde tilfredsstille de analytiske musikkelskerne. Om det ikke nødvendigvis gjør musikken bedre eller mer interessant høres det i alle fall imponerende ut...

Det som dessverre ødelegger musikkopplevelsen en smule er vokalprestasjonene, som jeg vil tippe tar seg bedre ut på plate enn de gjør live. De to vokalistene bør enten konsentrere seg intenst om å jobbe med sangteknikken eller inkludere et sjette bandmedlem som kan ta seg av oppgaven. I tillegg til at vokalen høres mer ut som hyling uten melodi enn sang, virker det som om det er vanskelig for dem å konsentrere seg om å spille gitar/bass og synge samtidig, og at sangen derfor kommer i annen rekke.

Seid er et band som definitivt innfridde mine forventninger, og som jeg håper jeg hører mer til snart. Ifølge Jørgen skal de snart i studio og spille inn nytt materiale, og det gleder vi oss til. Litt finpuss, og de blir ikke bare et bra, men også et ypperlig live-band.

© 2001 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt