avJon Christian Lie

Det var duket for sesongstart ved prog-scenen og Hønefoss-bandet Oter stod på scenen. Oter har eksistert siden 1995 og består av Kristian Hultgren (bass), Geir Marius Bergum Halleland (trommer, vokal), Morten Andreas Eriksen (gitar) og Lars Fredrik Frøislie (keyboards). Både bassist og gitarist var i sin tid en del av det nå oppløste Hønefoss-bandet Dionysos. De fremførte et sett på ca. 45 minutter, stort sett bestående av instrumentale låter. Unntaket i så måte var Oter-gnom-massakren som er en forferdelig barnefortelling om en pedofil oter-gnom som bor i skogen...

Oter spiller en underholdende form for 70-talls influert prog med visse elementer fra eldgammel heavy, reggae og funk. Musikken er sterkt preget av orgel og gitar i tillegg til en del snedige rytmer og skikkelig tung Rickenbacker-bassgitar àla klassisk Yes. Hovedkomponister i gruppa er herrene Kristian Hultgren og Geir Marius Bergum Halleland. En cover-låt ble fremført og det var Stemmen Fra Tårnet av Burzum (joda, det stemmer at dette var og er Grevens orkester). Tidligere har de visstnok hatt både Albert Åberg og Karius & Baktus på repertoaret!

Konserten bar et visst preg av at bandet ikke hadde fått øvd så altfor mye i forkant, ettersom likheten var stor mellom det settet de fremførte for to år siden og nå. Dette har sammenheng med at de bor nokså spredt fra hverandre, og at flere av medlemmene også har andre band-prosjekter ved siden av. Keyboardisten f.eks. spiller i ti forskjellige band (alt fra black metal til pop!). De klarte i hvert fall å få stablet seg på scenen med et spilleklart ensemble og det var gøy å høre Oter igjen. De er preget av en små-rar, intern humor som spesielt kom til sin rett mellom låtene, hvor alt fra julenissen til toalett-tørkeren på Chateau Neuf ble gjenstand for følelsesladde dedikasjoner. Bandet har en del artige og gode låter, men kunne nok spilt desto mer på humor i selve låtene.

Det største ankepunktet ved konserten er at bandet hadde større potensiale enn det de fikk vist frem. De er alle meget habile instrumentalister og det er ingenting å si på instrument-parken heller, som inneholdt alt fra orgel-lyder til de feteste Mellotron-kor. Problemet var dette ikke ble utnyttet maksimalt og ofte savnet man oppbygning i musikken, noe som er spesielt viktig i instrumental-musikk. Tendensen var at låtene ofte var så korte at de ikke kom ordentlig igang før det hele var slutt. Ofte var det slik at man satt og og fulgte spent med og plutselig dukker det opp en Mellotron-vegg så mektig at man nesten mister pusten av begeistring..., inntil man innser at dette var den kraftfulle avslutningen på låta! Dette gjentok seg en del ganger og var nesten sørgelig i blant. Det bør dog nevnes at de nyere komposisjonene låt vesentlig bedre og inneholdt en del interessante tone-sprang, samt dristigere oppbygning. Dette lover godt for fremtiden.

I den sammenheng bør det nevnes at tre av de fire medlemmene også har et annet band ved navn Wobbler, hvor Mellotron, moog, og orgel har en langt mer fremtredende plass i lydbildet. Her benyttes også fløyte og komposisjonene er visstnok rundt 10 minutter i gjennomsnitt. Dette låter vakkert og vi kommer tilbake til Wobbler ved nærmeste annledning!

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt