avJon Christian Lie

Som en del av «Asker Kulturfestival» som pågikk i begynnelsen av mai, inviterte Asker RockKlubb til storslått to dagers prog-festival på Club 3. De kunne by på fem spennende norske progressive grupper, hvorav samtlige var radikalt forskjellige i stil. Prog-festivaler her til lands kan absolutt ikke sies å være daglig kost, og all honnør til Club 3 og Asker RockKlubb for et meget godt tiltak!

Dessverre kan vi ikke konkludere med at så veldig mange fant veien til arrangementet. Solfylte værforhold og tidlig sommer-temperaturer kan nok være noe av årsaken til at det ble vanskelig å lokke folk, for festivalen som sådan var egentlig rimelig bra promotert.

Uansett ble det hele et svært så trivelig evennement, som burde kunne gjentas med langt større hell på den mer høstligere årstid... Tarkus var på plass for å bivåne det hele og her følger noen inntrykk fra festivalen.

Fredag 5. mai
Mist (Asker)
Dette er bandet som oppstod i ruinene av Elysium (tidligere anmeldt i Tarkus med deres selvtitulerte mini-CD fra 1997). Keyboardist og bassist er byttet ut siden Elysium-dagene, ellers er grunn-stammen i gruppa fortsatt inntakt. De består av hovedlåtskriver Stian Storejorde (akustisk gitar), Thor Henrik Ilievski (trommer), Christine Torkildsrud (vokal), Toril Fjørtoft Lone (keyboards, vokal) og Audun Tangerud (bass).

Stilmessig har de beholdt mye av fundamentet fra Elysium. Musikken er fremdeles veldig stemnings-preget og melankolsk, men mer akustisk basert. Det er også lagt større vekt på vokale harmonier. Melodiene står om mulig enda mer i fokus, og er bandets desidert sterkeste kort. Enormt progressivt er det sjelden, selv om enkelte elementer og stemninger tidvis kan peke i den retningen. Å sammenligne Mist med andre grupper er ikke helt lett, men av og til har de visse likheter med White Willow.

Til tross for at musikken har fått en mer akustisk vinkling har de klart å få frem et ganske fyldig lydbilde. Og selv om låtene er akustisk basert, blir det ikke riktig å kalle musikken direkte rolig! Årsaken til dette er trommeslageren som med sitt spenstige og hardtslående trommespill tilfører Mist det de eventuelt måtte mangle av energi og trøkk. Dette skaper en effektfull kontrast som gjør musikken mer levende.

Under Mist sin konsert kan man ikke si at det var så veldig mange som befant seg i lokalet (!), men det tok seg noe opp underveis til neste band skulle gå på scenen.

Raw Movement (Asker/Drammen)
Det var duket for festivalens første drastiske stilskifte. Raw Movement har eksistert i to år og er i likhet med Mist, et band med et flertall av medlemmer fra Asker-miljøet. Grunnleggeren av bandet er bassisten Ivan Tollefsen (titulert «Ivan Den Grusomme» av en de mer pratesalige tilhørerne i lokalet...) som også er hovedkomponisten i gruppa. Han har en fortid fra «ur-Asker-bandet» Complaints (som også har et par utgivelser på samvittigheten fra tidlig 90-tall).

Foruten Ivan Tollefsen består de av Bjørnar Sørbye (vokal), Jo Håkon Blindheim (gitar) og Øyvind Voland (trommer). Raw Movement stod for en ganske pågående, tung og drivende form for musikk med influenser fra tidlig 70-tall. Man kunne ane elementer fra eldgammel Black Sabbath, såvel som blues og jazz. Spesielt gitaristen tok i bruk mange uvante jazz-akkorder og kanskje noe uventet passet det inn i den tyngre helheten. Det er ingen tvil om dette var et rimelig samkjørt band, bestående av rutinerte musikere.

Musikken er ofte sentrert rundt Ivans bass-spill som ligger ganske langt fremme i lydbildet. Og mens vi er inne på dette med bass-gitar... Spør du meg så minnet bassgitaren om et maskin-gevær! To halser, men strenger kun på den nederste. Et perfekt kamuflert progrock-attentat-våpen! Ved et tilfelle hoppet han dessuten ned fra scenen med sitt «våpen» og publikum satte i gang med et unisont hyl.

Ivans bassgitar og volum var også et heftig diskusjonstema, mens konserten pågikk. Noen skrek hardnakket etter høyere bass (selv om bassen allerede lå uforholdsmessig høyt i miksen!) og Ivan skrudde og skrudde seg opp... Så kom det fra en annen kant av lokalet: «Aaaaaaaltfor høy bass!». Dette blir nok ikke det siste vi får høre fra denne gjengen...

Lørdag 6. Mai
Seid (Arendal)
Andre dag ble innledet med festivalens kosmiske alibi. Seid sørget for bra trøkk og god stemning for et ikke altfor oppfylt Club 3. De hadde tatt turen helt fra Trondheim for å spille i Asker, og kunne dessuten meddele at de hadde vært vitne til et elg-drap på veien, hvilket tydelig hadde satt sine dype spor i de unge herrenes schizodeliske sinn.

Denne entusiastiske og trivelige gjengen er av typen som uten dikedarer takker ja til å komme og spille konsert, uansett når og hvor det måtte være snakk om. Eller som de så treffende ytret det selv: «Vi er vårkåte som langtidsfanger på helgeperm og sverger å svette schizo-dråpene våre for alle frammøtte.»(!).

De består av Ratatzay (gitar, trompet, vokal), Burt Rocket (bass, vokal), Dr. Janosh (gitar), Captain Laser (trommer, keyboards) og Don Pepe Pistolero (orgel). Stilmessig er de preget av både prog, spacerock og psykedelia. De har også lagt mye vekt på å skape en upolert og kontrastfull musikk. Musikken spenner fra det voldsomme til det følsomme og er gjennomgående meget drivende.

De leverte en langt mer sikker og gnistrende konsert sammenlignet med den de avholdt på Chateau Neuf tidligere i vår (se annen steds hen i dette bladet). Organisten kom også langt bedre frem og var bedre integrert i soundet. Ikke minst satt også vokal-linjene der de skulle, hvilket er ytterst viktig i et band som legger såpass stor vekt på hektende vokal-linjer.

Trans Coda (Asker)
Neste band på menyen var det meget underholdende live-bandet Trans Coda fra Asker. De består av Tom Ugglebakken (gitar, fløyte, vokal), Franz Schneider (bass, vokal, underholdning), Bjørn Viggo Andersen (keyboards) og Christian Anker (trommer, vokal).

Deres noe eksentriske bassist Franz, som forøvrig er postmann (av den grunn har enkelte tunger begynt å karakterisere Trans Coda som «postmann-prog»!) kan mer enn å spille bass. Han er også en stor entertainer og trekker trådene stadig ett hakk videre verbalt sett fra låt til låt. Han kunne bl.a. gjøre oss kjent med ulike stadier av «trommeslager-syke» (hvor siste trinn er «s-s-stadium» som står for «siste-solo-stadium» og som oppstår midt i en konsert når en trommis spiller en tromme-solo, reiser seg opp og går ut for å kjøpe røyk og kommer aldri mer tilbake...). Han er i tillegg en dyktig bassist med finesse.

Trans Coda fremførte låter som vi har hørt fra dem tidligere, men i nye arrangementer. Typisk for gruppa er at de til stadighet omarrangerer sine låter. De har selv uttalt at hvis de hører på gamle demoer så kan det få katastrofale følger, i form av at de spiller feil i henhold til hva som har blitt omarrangert på sist øving. De spilte også litt improvisert musikk. Bandet var i hvert fall i kjempeform og meget underholdende å bivåne.

Fruitcake (Bærum/Oslo)
Det er om lag et år siden Fruitcake sist stod på en scene («Hønefoss Parkfestivalen 1999»), da med et repertoar som var nærmest identisk med settet i Asker. Bandet har holdt på siden 1991 og de har bak seg fem CD’er. De består av Pål Søvik (trommer, vokal), Helge Skaarseth (keyboards), Robert Hauge (gitar, vokal) og Olav Nygård (bass, basspedaler). Hovedmannen i bandet er Pål Søvik (mr. Chateau Neuf) som er trommeslager og vokalist. I tillegg står han bak det meste av musikken og tekstene.

Stilmessig fremfører de en nokså symfonisk prog med noe tyngre takter, mye gitar og keyboards (moog-klaviatur og skikkelig drønnende bass-pedaler!). Det lyser lang vei at dette er rutinerte musikere, og de spilte trolig en av sine bedre konserter i Asker denne kvelden. Fruitcake var siste band på denne festivalen, og mens de spilte kan det ikke ha vært fler enn 14 stykker i salen! Det fortonet seg sikkert noe spesielt å spille for nærmest tom sal, men man slapp da i hvert fall trengsel og plagsomt høy applaus...

Nok en gang all honnør til Club 3 og Asker RockKlubb for et meget godt tiltak!

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt