avJon Christian Lie
Konseptet Monsters Of Mars har primært vært sentrert rundt cover-band, ofte knyttet til klassiske heavy-band. Denne gangen slo de til med en hyggeaften, som i kanskje like stor grad appelerte til progrock-fansen. Tre band stod på menyen denne kvelden. Først ut var et Pearl Jam cover-band fra Sandefjord ved navn Five Alive som gjorde en meget god jobb. Troverdig og veldig nær originalen.
Siden Tarkus er et forum for progressiv rock skal vi hoppe raskt videre til neste band som var Heavy Horses, et Jethro Tull cover-band fra Drammen. I spissen for dette bandet står Svein Erik Alfredsen (vokal, fløyte) - en svær brande av en kar som minst av alt lignet på Ian Anderson (!), men som hadde inntatt hans respektive posisjon. Stemmen var også et godt stykke fra utgangspunktet. Av låter vi fikk høre var det mye gammelt som Cross-Eyed Mary, Aqualung, nær sagt selvfølgelig Locomotive Breath og halvgamle Bungle In The Jungle.
Låtene ble fremført med presisjon, men manglet veldig mye av det levende drivet som i stor grad kjennetegner Jethro Tull. Veldig mye bar preg av et pliktløp og de fleste savnet vel trøkket (dette gjelder også fløyte-spillet) som man forbinder med de fleste av disse klassikerne. Heavy Horses måtte ty til to gitarister som begge gjorde en kapabel jobb, men som aldri fikk de helt store utfordringene. Dette så ut til å ordne seg da de satte i gang med Thick As A Brick, men det viste seg kun å være en akustisk kort-form (feigt) basert på sang-linjene. Vi fikk også høre Too Old To Rock’n’Roll, Too Young To Die og på denne låta slapp de seg noe mer løs og det kunne til og med virke som om de hadde det gøy på scena!
Det kan virke som om Heavy Horses har basert seg på de mindre progressive stykkene til gruppa, og det er for så vidt greit nok, men neppe noe særlig kalas for de med et hjerte som banker for klassisk progrock!
Siste band på plakaten var The Pink Floyd Experience fra Oslo (Høyenhall), som naturlig nok var et Pink Floyd cover-band. I likhet med Heavy Horses har disse også spilt på «Smuget» tidligere, men må ikke forveksles med gruppa Mojo Blues som også har spilt en del på samme sted, med Pink Floyd-låter som spesialitet. Det knyttet seg en del forventninger til valg av låter og hvilke epoker The Pink Floyd Experience hadde valgt å ta for seg. Og bare for å si det med en gang. De innfridde så godt som alle forventninger man måtte ha som fanatisk Pink Floyd-tilhenger (opps, der mistet visst undertegnede den berømmelige objektiv-hatten og avslørte sitt ståsted på toppen av det hele...)
En ting er å planke de klassiske original-utgavene, men denne gjengen er forbi dette stadium for lenge siden. De har istedet grepet fatt i de klassiske live-versjonene, hentet fra ulike bootlegs, og satt de sammen i sine egne utgaver!!! For utenforstående kan dette sikkert høres ut som reinspikket fanatisme, men faktum er at 70-tallets Pink Floyd på plate og live var to vidt forskjellige band. De hadde ofte en tendens til å fremstå langt snillere på studio-innspillingene enn de egentlig var live, hvor de «jammet» mye og befant seg i en langt mer space-orientert gate.
Veldig mye av materialet var basert på Pink Floyds klassiske repertoar fra 70-tallet og vi fikk høre skremmende autentiske versjoner av spor som Shine On You Crazy Diamond (satt sammen av begge delene), Have A Cigar, Money, Pigs (Three Different Ones), Another Brick In The Wall (satt sammen av flere segmenter fra The Wall-albumet) og Echoes. Som ekstranummer ble Careful With That Axe, Eugene fremført, akkurat slik Pink Floyd gjorde det i 1977 (9. mai, Oakland Coliseum, California) under Animals-turnéen!
Det skulle være overflødig å påpeke at The Pink Floyd Experience (som er en forholdsvis ung gjeng) består av hengivne P.F.-fans som har levd med denne musikken i mange år. De består av fem personer, deriblant en fabelaktig og meget «David Gilmours’sk» gitarist i Bjørn Riis som også korer litt. I tillegg har de en trommeslager som også tok seg av hovedvokalen (og lå ofte veldig nært opp til Roger Waters-stemme), en annen-gitarist som spilte minimalt, en på keyboards (to personer på starten av Shine On...) og en bassist. Versjonene var meget kompetent fremført og sannsynligvis veldig i tråd med hvordan Pink Floyd låt live rundt 1977.
Vi fikk slått av en prat med The Pink Floyd Experience etter konserten, og de kunne bl.a. fortelle at de også var store tilhengere av britiske Porcupine Tree og at de hadde øvd inn en versjon av The Sky Moves Sideways. De nevnte også at det foreligger planer om å spille en tre timers «Pink Floyd tribute-konsert» på «Smuget» i fremtiden. Til alle P.F.-fans: Se opp! Mer info følger...
© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt