av Simen Viig Østensen
Fotos: Jan Ekeberg

«Two men met on a bridge. One man saying to the other: Have a Lager, have a Lager he said. It was the Great Bear Yogi, Bananarama himself high up in to the Norwegian Alps»

I desember ‘74 var det bikkjekaldt og bandet ankom i en gammel van uten varmeapparat. Nesten 26 år etter, og deres første besøk i Norge siden den gang, var det tropenatt i Bergen (i april!) og temperaturen inne i kjelleren på utestedet Garage slo varmerekorden til den mest glødende finske sauna (og det sier ikke så lite).

En av Allens mange kostymer var en tettsittende trikot med en snabellue godt trukket ned over hodet og at mannen ikke fikk heteslag var et like stort under som det faktum at Gong faktisk stod der på scenen, i levende live og bare noen få meter fra et ekstatisk publikum.

Master Builder, You Can’t Kill Me, Selene med flere av de gamle traverne hakk i hæl ble fremført med like mye vitalitet og musikalsk slagkraft som den gang i ‘74 og låter fra den nye skiva, bl.a. Magdalene, dukket i tur og orden opp mellom klassikerne. Det eneste som gjorde det mulig å overleve varmen som publikumer var faktisk gåsehud-faktoren som ankom ofte som en sval bris, bl.a. da Allen spurte. «Do You Wanna Cup of Mushroom Tea?» og publikum skrek så heiskonduktøren på Ulriken var nær ved å falle ut av sin gode kurv.

Gilly sang med to mikrofoner, én normal og en med Vokoder (?), for å frembringe hennes spesielle kjennemerke, «Spacewhisper». At hun og Allen ikke lengre var ungdommer kunne kanskje merkes på utseende, men det hadde i alle fall ingen betydning for scene-showet og for musikkens del. Mange en ung jypling hadde besvimt av utmattelse før ekstranummrene tro til hvis de skulle de ha prøvd seg på det samme. Har de gamle helter drukket av en hemmelig ungdomskilde på planeten Gong tro? Bassist Howlett med solbriller som hadde persienner til å vippe opp sto ikke tilbake for de to andre orginale Gong-medlemmene heller, og etter hvert var den ene «persiennen» nede og den andre oppe og bass spilte han så ølglassene i pubben klirret i takt.

Trommeslageren MikeTaylor var den ingen som så der bak mørket og all røyken men ingen savnet Pierre Moerlin eller Pip Pyle et sekund, for trommer kunne denne mannen spille, noe som Howlett også bemerket begeistret etter konserten, «Det var jeg som fikk tak på ham» proklamerte han stolt. Theo Travis var neimen heller ingen smågutt på saksofon og fløyte og Bloomdidos beklagelige fravær (han hadde dessverre ikke tid til å være med) ble også glemt da denne eminente jazz-musikeren var med å dra Master Builder til nye høyder for ikke å snakke om da Flute Sallad kom smektende mot deg fra fløyten.

Gwyo fulgte feiende flott opp med gitar og keyboard i venstre hjørne av scenen (som for øvrig dessverre ikke tillot alt for mange sprett og hopp), men selv om han og Allen gjorde en bra jobb som erstatning for Hillage og for keyboardist Tim Blake fra gamle dager savner jeg fremdeles disse to viktige elementene i live-sammenheng, men skitt au, på «Garage» ble de glemt for et par timers tid.

De nye låtene ble for øvrig meget godt mottatt av publikum og balansen mellom disse og klassikerne på konserten var upåklagelig.

Det var for øvrig både unge og gamle Gong-fans blant publikum, kanskje flest unge og det er ikke så rart ettersom bandet har hatt og har fremdeles ett stort navn innen for House-miljøet og regnes av mange som «The Fathers of Rave». Gilly kunne derimot gjerne tenke seg at det hadde vært flere jenter i salen og jeg mistenker at Allen neste gang får sydd inn air condition i sin kledelige sølvtrikot (forøvrig litt lik Elvis’ 70-tallskostyme men med en CD-plate som beltespenne i stedenfor).

Altså, alle tiders konsert og mye mer som vanskelig kan formidles med noen skarve ord, men til de stakkarne som ikke var i Bergen hin natt så meldes det fra flere hold om mulig retur til Norge til høsten!!! For øvrig en god trøst til en oppmøtt som hadde gledet seg til å se Gong igjen etter 26 år men måtte snu i døra da han ikke hadde skaffet seg billett.

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt