avTrond Gjellum

Det tegnet til å bli en rolig søndag slik som søndager burde være. Så plutselig ringer telefonen. En kamerat spør om jeg har noe i fore i løpet av kvelden. Jeg svarer “nei”, og dermed var jeg bedt med på en konsert med det kanadiske bandet Godspeed You Black Emperor.

På forhånd visste jeg at bandet med dette mildt sagt merkelige bandet visstnok skulle være en sær gjeng som sjelden uttaler seg til pressen og gir ut skiver med mystisk, dvelende musikk. So What ble etterhvert fyllt opp til randen, og et stykke over 22.00 gikk tre gitarister, to bassister, to trommeslagere, en cellist og en fiolinist opp på den trange scenen. Så startet de ni sin spennende ferd inn i et mildt sagt annerledes lydunivers. Skjøre strykere startet, ble supplert basser og gitarer som drog det enda mer oppover, og til slutt nådde det et vanvittig klimaks med massive trommer og ufattelige mengder av støy og vellyd om hverandre.

Jeg må innrømme at denne første låta satt som et skudd. Skulle jeg trekke sammenligningene , måtte det bli til nye, eksperimentelle rockeband som Tortoise og Stereolab og for den saks skyld de roligere og mer monumentale symfopartiene til vårt eget Motorpsycho. Noen ganger låt det også litt i samme gate som tidlig Pink Floyd. Det var vakkert og stygt om hverandre, og måten de klarte å få et enkelt tema til å utvikle seg på opp mot et ufattelig klimaks, fortjener honnør. Etterhvert ble låtene litt vel like og jeg litt mer interessert i å ta en samtale med gamle venner over et par øl, så jeg gikk. Men jeg fikk etterpå høre at de er bedre og mer konsise på skive og at jeg så absolutt burde sjekke ut dette. Vel, det tror jeg at jeg gjør, og jeg regner med at dette ikke blir siste gang dere hører om Godspeed You Black Emperor i Tarkus.

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt