av Jon Christian Lie

Et av bandene det knyttet seg størst forventninger til denne høstsesongen var Bærums-baserte Father Robin. Vi hadde hørt en god del lovord om disse på forhånd fra ulike kilder, og ryktene skulle ha det til at dette var et meget bra live-band. Det skulle derfor bli spennende å endelig få oppleve Father Robin på prog-scenen. Ryktene gikk om et progrock-band med bl.a. tverrfløyte som en integrert del av besetningen.

Imidlertid skulle det vise seg at det var en noe amputert utgave av bandet som gjestet Chateau Neuf denne november-kvelden. Det viste seg nemlig at deres fløytist ikke kunne stille opp (grunnet eksamens-forberedelser), og at man istedet hadde fått inn et Oberheim-keyboard... De består av Andreas Authal Prestmo (gitar, vokal, blokkfløyte, keyboards), Jon André Nilsen (bass) og Henrik Harmer (trommer), i tillegg til Regin Meyer (tverrfløyte) - som altså ikke kunne medvirke.

Konserten åpnet forsiktig med en lang intro hvor Oberheim-synth’en var i fokus, og en nærmest mystisk stemning senket seg i salen. Bandets frontfigur Anderas Prestmo begynte å lese høyt fra en bok mens en underliggende synth-tone svevde i bakgrunnen, og det lå an til Eloy-stemninger før låta sakte, men sikkert utviklet seg til å bli en ganske pågående affære. Alt satt ikke like bra i starten. Noe knot og nervøsitet var det å spore, men det tok ikke lang tid før Father Robin kom i sitt rette element. Starten av konserten bestod visstnok av helt nyskrevet materiale, men her burde de nok ha øvd mer - eller eventuelt unngått å fremføre det. Ellers virket de rutinerte, noe som kanskje ikke er så merkelig siden de tre medlemmene faktisk har spilt sammen i ni år.

Musikken til Father Robin er en nokså elektrisk og raffinert form for prog, med mye vekt på gitar og vokale melodi-linjer. De har en meget dyktig vokalist i Andreas Prestmo, som tidvis kan minne om Jon Anderson i stemme-bruk. Det er også et litt spontant jam-aktig tilsnitt i en del av låtene, noe som fører mine tanker i retning norske Tangle Edge fra perioden rundt albumet Eulogy. Father Robin har også en del luftige, space-pregede instrumental-partier og de er heller ikke redde for å trøkke til. En del av komposisjonene er også lange og inneholder ofte under-titler.

På slutten av konserten fremførte de The Grand Reef, og til alles’ (i hvert fall så og si ...) store overraskelse kom også fløytisten Regin Meyer opp på scenen for å spille med gruppa. Dette ble uten tvil konsertens høydepunkt og makan til fengende, men samtidig trøkkfull progressiv rock skal man lete lenge etter i Norge i dag! Glemte jeg å si noe om stemningen på konserten? Den var utrolig. Aldri har jeg sett så store deler av publikum ute på gulvet foran scenen klare til å ta seg en dans. Det var type «flagrende, hårfrodig hippie-dans» det her var snakk om, noe som tydelig også virket positivt inn på de virksomme på scenen. Undertegnede fikk nærmest assosiasjoner til Pink Floyd på UFO-Club eller Grateful Dead på Fillmore West på slutten av 60-tallet! Dette var i det hele tatt en verdig avslutning på høstsesongen 1999 ved «prog-scenen».

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt