av Trond Gjellum

Den første progkonserten for undertegnede i det nye årtusenet ble en helaften viet King Crimson, arrangert og fremført av Dead Dino Storage (DDS) på Smuget i Oslo, mandag den 3. januar.

Stor bredde og mye moro
I løpet av de over to timene de befant seg på scenen, presenterte de låter fra alle album utenom Islands, og spennvidden i låtmaterialet var stor. De dro like så godt det hele i gang med klassikeren over alle progklassikere, In The Court Of The Crimson King fra debutalbumet. Det hele ble fremført med en dyp innlevelse og imponerende samspill. Det eneste lille minuset var vokalisten, som særlig på denne låta (og noe av det andre Greg Lake materialet) ikke helt klarte å henge med i Lakes korguttsvinger. DDS-vokalisten valgte andre fraseringer og betoninger, noe som dessverre ikke alltid traff riktig rytmisk eller tonalt, noe som fjernet litt av den sakrale og litt erkebritiske stemningen denne låta er så kjent for.

Men fra der av og utover ble det jevnt over mye moro. De plasserte låter fra alle periodene rundt om i settet, noe som borget for mange morsomme muligheter til sammenligninger av hva Crimson egentlig har rukket å komponere. Mange innså nok at King Crimson har hatt en mangfoldig musikalsk karriere som har inkludert alt fra popsvisker til knallhard og kompleks avantrock. Har det f.eks. noensinne slått deg at Heartbeat fra Beat og Fracture fra Starless And Bible Black, faktisk er skrevet av samme bandet? Vel, nok om det.

Noen ankepunkter
Opp på scenen var det en stadig strøm av jevnt over veldig kompetente gjestemusikere på fiolin, blåseristrumenter og perkusjon, og dette er både et minus og pluss for bandet. Det positive er at de ved å bruke såpass mange gjestemusikere muliggjør fremføring av svisker fra alle perioder i Crimsons karriere. Det negative er at det på meg virker som om ikke alle musikerne har den samme nærhet til stoffet som grunnkjernen i DDS har. Dette gjør at det over noen av låtene ble et litt klinisk preg, uten den tyngden, lekenheten og nyanseringen som er veldig viktig i King Crimsons musikk.

Kveldens høydepunkter
Men noen ganger fikk jeg frysninger på ryggen. Siden det er en usedvanlig lite objektiv måte å bedømme musikk på ettersom hvor mye gåsehud du får, må jeg si at DDS tolkning av Pictures Of A City (fra In The Wake Of Poseidon, 1970) og Cirkus (fra Lizard, 1971) var kveldens desiderte høydepunkter (jeg mener å ha hatt nøyaktig like mye frysninger på ryggen under begge låter). Her svingte det så du bare måtte gi deg ende over. Her passet vokalen også bedre inn, og lukket jeg øynene, er jeg rimelig sikker på at det måtte ha vært slik å høre disse låtene live (bortsett fra at de i den virkelige Crimsonverden ikke har blitt fremført med de besetningene som spilte dem inn i studio ..)

Også de nyere låtene fra 90-tallsperioden satt også bra, men siden dette stoffet er av en såpass rockete natur, blir grensen mellom støyende tungrock og sofistikert progrock rimlig smal for et coverband. Men du verden, det ble fremført med overbevisning og rutine.

Vel, vel. Susete i hodet av mye god musikk (og sikkert litt andre ting også) var det bare å begi seg hjemover med den følelsen av at DDS pr. dags dato kanskje er et av de mest rutinerte og bestspillende coverband som finnes. De kan sin proghistorie, og resultatet blir av såpass høy klasse at jeg tror du trygt kan løse billett neste gang de spiller uten å være redd for at dine kjente og kjære progsvisker skal vanæres.

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt