av Simen Viig Østensen

Mer presis enn KC på scenen skal godt gjøres, for nærmest med militær presisjon stod kvartetten av bandet for andre gang på scenen i sitt liv, første gang var dagen før.

Vi hadde billetter til ekstrakonserten og bra var det for andre oppmøtte som også hadde fått med seg dag én mente at etter litt «treghet» på første konsert satt det hele som et skudd dagen etter. Og hvilken konsert, skjønt vi skal først ta tak i stemningen rett før det hele begynte.

Scenen lå badet i blått lys. Stemningen var så tykk av forventninger at lydteknikeren måtte bruke machete for å komme bort til mikseren og det var merkbar fortykning av folk på hver side av scenen hvor det stod en stol og en gitar. En vennlig sjel fortalte oss at Fripp skulle sitte på høyre side og vips var tyngdepunktet flyttet noen grader østover. Skjønt rommet ble jo etter hvert stappfull så den gamle kinosal (uten seter) tippet ikke over av den grunn.

Da jeg var i Berlin og så dobbel-trioen i ‘96 satt Fripp mellom to glassvegger med de to trommeslagerne på hver sin side. Det eneste lyset som traff gitaristen var bakfra - dermed var det ingen forunt å få visuell kontakt med denne legenden for særlig lenge av gangen. Denne gangen satt han der og spilte sin Gibson like tydelig å se til som de andre, skjønt det var aldri noe spot-light i den retningen, man må jo ikke overdrive eksponeringen. Som vanlig satt han på sin stol under hele konserten. Undertegnede kom for øvrig frem til at han må være musikkens svar på «Mona Lisa» for var det et smil vi av og til så på det ellers nesten uttrykksløse ansiktet?

Det bør nevnes at da Belew spilte falskt med vilje mot slutten av ekstranummeret VROOM og vendte seg fandenivoldsk og lekende mot Fripp så jeg for øvrig både et slags smil og en rynke på motpartens panne!

Men tilbake til starteten på det hele. Først Into The Frying Pan, The Construkction of Light og Prozac Blues fra den nye skiva. Deretter et utvalg fra Thrak og èn låt fra 80-tallet, Three Of A Perfect Pair akustisk med Belew og hans gitar alene på scenen som et av ekstranumrene, for øvrig en forrykende utgave som viser denne musikerens vokale spennvidde til det fulle. Altså ingen låter eldre enn ‘84 til noens fortvilelse, men de fleste var nok enige om at dette var et nytt KC som stod på scenen og at det var denne gruppens musikk som skulle frem. Når de nye låtene er så bra som de er og om mulig enda råere i live-utgave tror jeg de fleste glemte schizofrene menn fra det enogtyvende århundre og månebarn fra slutten av 60-tallet for en stund.

Intensitet, dynamikk og råhet er noen av inntrykkene man sitter igjen med etter en kveld med King Crimson anno år 2000, og for de som lurer på hvordan 90-talls-materialet låt i kvartettutgave må jeg innrømme at dette glemte jeg å tenke på allerede etter de første taktene av Dinosaur. Det låt faktisk like rått. Thrak-låta ble derimot ikke spilt og kanskje naturlig nok ettersom på verdens råeste låt så trengs det definitivt to trommeslagere, men på VROOM funket dette bra likevel. OK! Dobbel-trio er høy gåsehudfaktor og jeg ville ikke vært foruten Berlin-konserten men kvartetten er ingen dårlig erstatning tross alt!

Da Larks’ Tongues in Aspic, Part 4 tonet ut og avsluttet konserten ville jubelen ingen ende ta og bandet måtte innom scenen flere ganger før de til slutt satte strek med intet mindre enn Heroes av David Bowie som jo Fripp har vært med på selv en gang i tiden. De tre utenom Fripp takket for seg på venstre side av scenen og i fullt spotlight. Fripp litt i bakgrunnen uten nevneverdig lys og alene på høyre side. Så gled den geniale musiker stille bort fra scenen uten at noen merket det i det hele tatt.

© 2000 Tarkus Magazine
Tilbake til oversikt