Yes

Fly From Here

Akkurat i det vi var på vei til permanent å gi opp Yes som annet enn en idéløs, nostalgisk gruppe, kommer de med et album som, i hvert fall langt på vei, gjenoppretter troen på dette bandet som en skapende kraft. Dette bandet som har stått for noen av de beste og verste albumene de siste drøye førti årene. På mange måter er dette en retur til 1980-81, ikke bare fordi det er et album uten Jon Andersons vokal, men også fordi tittelkuttet "Fly From Here" (skrevet av Geoff Downes og Trevor Horn) ble presentert for Yes den gang. Låta fikk riktignok aldri plass på Drama, men gruppa framførte den live under turneen som fulgte (du kan høre den blant annet på bootlegen Live At Los Angeles Memorial Sports Arena 1980). Demoen finnes også som bonuskutt på fjorårets reutgivelse av Buggles-albumet Adventures In Modern Recordings – der finner du for øvrig også en demo av «Life On A Filmset» (kalt «Riding A Tide»). Årets versjon av «Fly From Her» er kraftig utvidet sammenlignt med 1980-utgaven.

Albumet kan deles i to, hvor del 1 er «Fly From Here» del 1-6. Her hører vi en gruppe som har ambisjoner om – og lykkes veldig godt med – å lage en 25-minutters progsuite. Det er sterke melodier, det er nyansert og kontrastrikt, ja nesten innsmigrende på sitt vis. Låta er kanskje ikke helt der oppe sammen med «Close To The Edge» og «Heart Of The Sunrise», men for første gang på omtrent det jeg kan huske presenterer Yes et langt verk uten at jeg etter fem minutter sitter og ønsker at de snart kunne bli ferdige. Det er knapt noen musikk som er så enerverende og stressende som Yes på idémessig tomgang (og det har det sant å si vært mye av de siste tjue årene). Heldigvis er det veldig lite av det på dette albumet.

Del to består av fem enkeltstående spor, og det vises ganske tydelig at det ikke ligger samme omtanke og flid bak disse. Det er enklere komposisjoner, mer popmusikk på mange måter. Her finner vi også det obligatoriske kuttet for Steve Howes akustiske gitar («Solitaire»), som glir nokså anonymt forbi, men de avslutter med stil. «Into The Storm» er en solid rockelåt med gode «hooks» uten å være sensasjonelt bra på noen måter.

Savner vi Jon Anderson? Definitivt ikke! I Benoit David har Yes funnet en fullgod erstatter. Han synger omtrent som Jon Anderson gjorde på tidlig 70-tall, og hvor fantastisk vokalist Anderson enn var på denne tiden – personlig tror jeg han ville ha ruinert denne skiva. Ikke bare fordi stemmen ikke lenger holder, men uten ham har Yes fått en friskhet de har manglet veldig lenge.

Av tidligere album er det naturlig nok Drama dette albumet ligger tettest opp til. Personlig synes jeg at det var et flott album (nå synes jeg forøvrig at Adventures In Modern Recording også er et flott album), derfor har jeg stor glede av stadig vekk å ha Fly From Here på øret.