White Willow

Terminal Twilight

Etter at White Willow fikk en del pepper I progkretser for å ha blitt for mye «popband» på sitt forrige album Signal To Noise, har de påny endret kurs tilbake mot det opprinnelige og mot progen. Ja i den grad at jeg et halvt minutt eller så ut i åpningskuttet fryktet at de skulle ha blitt vel mye «Wobblifisert» (tangentspiller Lars Fredrik Frøislie spiller i begge band) .

Men en slik frykt skulle vise seg å være ubegrunnet. Her er solide melodier og målrettet komposisjon, og de har i stor grad «gjenoppdaget» sin opprinnelige «folketone»-inspirasjon slik at vi lett kjenner igjen White Willow som de har vært tidligere. Vokalist Sylvia Skjellstad har vi også hørt tidligere – White Willow har hatt en del kvinnelige vokalister, og Sylvia er en av mest distinkte. Nå har hun en stemme som det er vanskelig å ha et ambivalent forhold til, til det er den litt for spesiell. Dermed er det en fare for at enkelte vil kunne slite med framføringene hennes. Vi får vel fastslå at det er en «acquired taste», og i mine ører står vokalen ikke i veien for musikken, selv om jeg ikke akkurat vil påstå at jeg er glad i stemmen hennes.

Etter den noe tunge starten, er kontrasten til eksempelvis «Red Leaves» ganske stor – en forsiktig, akustisk åpning med linjer helt tilbake til debutalbumet. Gruppas gitarist og låtskriver (og eneste gjenværende originalmedlem) har vel ikke akkurat gjort seg kjent gjennom gitarsoloer, men her har han faktisk en rett så smakfull en. Gruppa er også flinke til å generere kontraster og dynamikk, ikke minst gjennom Lars Fredrik Frøislies mange keyboards (og fremdeles er det vel knapt et tangentinstrument å høre som er laget senere enn midt på syttitallet – ikke minst derfor er det godt gjort å gi plata et såpass kontemporært uttrykk – det er definitivt ikke noe gammelmodig over verken lydbilde eller låtmateiale.

«Bed Leaves» er tilegnet Tony Banks, og det er da også tydelige Banks-inspirerte akkordprogresjoner som preger låta, som mest minner om ett og annet fra A Curious Feeling. På «Kansas Regrets» får bandet hjelp av Tim Bowness (som i tillegg har co-skrevet låta) på vokal. Bowness har også samarbeidet med Judy Dyble, og denne fine låta har da også en god del likheter med materialet på Dybles seneste album Talking With Strangers (forøvrig re-utgitt på samme label som denne, Frøislie og Holm-Lupos egen label Termo Records).

Terminal Twilight er en relativt tung materie å komme innunder huden på. Det betyr ikke at musikken er særlig kompleks eller utilgjengelig, heller at det er mange lag som må trenges igjennom, noe som gir den ekstra slitestyrke. Musikken er ikke tung i seg selv, det er lenge side WW var såpass «lette» i formen. Albumet er mer neddempet i uttrykket enn vi har hørt White Willow på lenge, men det gjør også at det blir enda mer effektivt når de innimellom legger til tyngde. Det har da også sjelden vært særlig vellykket når de en sjelden gang har «lekt» tungrockband. Det er nyansene, de vakre melodiene i en progressiv setting som er deres sterke side. Nå må det innrømmes at Storm Season, deres kanskje beste album til nå var noen hakk tyngre enn Terminal Twilight, men det denne nye skiva måtte mangle av «ekte» progrock, tar den i stort monn igjen i sjel og intellekt. Det er godt å ha White Willow tilbake, friske og i god form.