Univers Zero

UNIVERS ZERO
live

Format CD

Nasjonalitet Belgia

Innspilt 2005

Utgitt 2006

Plateselskap Cuneiform

Katalognr. Rune 220

Spilletid 66:41

Anmelder Trond Gjellum

Etter at Univers Zero ble gjendannet på slutten av nittitallet, har Daniel Denis og hans medmusikanter begynt å spille live igjen. Aktiviteten er dog ikke på nivå med sytti-og åttitallet, og mulighetene til å få sett dette bandet live, er for de alle fleste ganske liten. Men sommeren 2005 spilte bandet inn to konserter, henholdsvis i Belgia og Frankrike, og dette foreligger nå som bandets aller første livealbum. Univers Zero live er en magisk, intens og imponerende opplevelse, der de med den største selvfølgelighet navigerer seg gjennom noe av den mest komplekse rockemusikken som er laget. Denne besetningen av Univers Zero består utenom veteranene Daniel Denis på trommer og Michel Berckmans på fagott og obo, for det meste av ganske unge folk som ikke har spilt med bandet før. Men bandet låter likevel sikkert og samspilt, og det hele spilles med en eleganse og innlevelse som yter musikken den respekten den fortjener. Det gis også rom for improvisasjon og soloer i større grad enn på studioskivene, noe som gjør at dette ikke bare blir et note for note pliktløp gjennom nye og gamle låter.

Rent låtmessig savner jeg kanskje noen flere gamle klassikere, for utenom “Bonjour chez vous” (fra Ceux du dehors) og “Toujours plus à l’est” (fra ep-en Crawling Wind), er materialet utelukkende hentet fra de tre siste skivene. Jeg er glad i det nye Univers Zero også, men synes at de nye låtene ofte mangler det bittet som en del av det tidlige materialet hadde. Men det er ikke dermed sagt at dette er dårlig, for det er det overhodet ikke! Livesettingen gir nemlig materialet en innsprøytning av improvisasjon, innlevelse og dynamikk som savnes litt på studioskivene. Høydepunktene på skiva er mange, men for meg er det særlig åpningslåta “Xenataya” med sitt driv og gode soloer, “Meandres” med sin dystre melankoli og de to før nevnte “Bonjour chez vous”, med sin oppvisning i ekstrem kompleksitet, og “Toujours plus à l’est” sin balkanaktige sving, som er det helt klart beste på denne skiva. Lyden er meget bra og bandet viser seg så absolutt fra en god side.

Som en introduksjon til bandet duger den nok ikke, til det hopper den litt for mye bukk over en del helt essensielle klassikere. Men er du interessert i å få en samling av det bedre av det nye materialet, ispedd noen klassikere lytefritt presenteret av et uhyre kompetent ensemble, er dette albumet så absolutt verdt å anbefale.