UNDERGROUND RAILROAD through and through
		Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1997-99 Utgitt 2000 Plateselskap Laser's Edge Katalognr. LE 1033 Spilletid 54:43 Anmelder Sven Eriksen

The Underground Railroad er et nytt amerikansk band basert rundt keyboardist Kurt Rongey og gitarist Bill Pohl. De framstår på debutplaten sin som en mellomting mellom et mer avslappet Echolyn og et mer dristig og eksperimenterende Flower Kings, og er etter min mening klart bedre enn begge. De har laget en kontrastfylt plate som veksler mellom det ytterst melodiske og det ytterst komplekse.

Rongey og Pohl (som har laget nesten all musikken enten sammen eller hver for seg) skriver musikk som er utfordrende for lytteren med sine stadige instrument- og taktskifter, uten at det på noen måte virker påtatt eller kunstig. Velskrevne temaer som tar noen lyttinger før du helt har taket på dem. Sammenlignet med Echolyn (som de tidvis har store likheter med) er de friere, tar flere sjanser, er mindre hysteriske, og utforsker et større musikalsk territorium. Teknisk sett har de nesten ingen grenser, uten at teknikk blir en greie i seg selv. Underground Railroad er først og fremst et svært musikalsk band, mye på samme måte som Samla Mammas Manna, uten at de av den grunn ligner særlig på hverandre.

En av de beste låtene på plata, The Doorman, starter litt Genesis-aktig med spennende akkordskiftinger og stadig varierende temaer og lyder. Gitar og keyboards har hovedrollen i mange lange instrumentalpartier, og vi legger merke til bandets meget intelligente bruk av synther, som gir musikken et mangfold av stemninger og gjør plata til et musikalsk kaleidoskop hvor det hele tiden dannes nye, spennende bilder, og hvor gjentagelser og repetisjoner omtrent ikke forekommer. Platas kvaliteter forsterkes også av de gjennomført gode tekstene.

Tittelkuttet som avslutter plata er et 20-minutters grandiost verk som har alt - symfonisk skjønnhet, rytmisk råskap, orkestral oppfinnsomhet, de øser av et musikalsk overflødighetshorn som aldri ser ut til å tømmes. Her er klare likheter med klassisk musikk for eksempel à la Gustav Holst, og låta framstår som en slags symfonisk parallell til Henry Cows Living In The Heart Of The Beast.

Både Rongey og Pohl er ekstremt kreative musikere, modernistiske og utradisjonelle i tonevalgene, innimellom får vi litt tolvtone-assosiasjoner uten at det melodiske og musiserende blir lidende. Through And Through er er reelt progressiv plate, musikerne har tatt en bestående musikalsk form og trukket den et skritt videre inn i noe nytt og udefinerbart, en parallell til det Peter Hammill gjorde for omtrent tretti år siden. Ikke bare er The Underground Railroad nyskapende, de er enormt skapende. De har laget en plate absolutt uten dødpunkter, og har gitt meg årets største positive overraskelse så langt.

© 2000 Tarkus Magazine