6
| Format | CD |
| Nasjonalitet | Norge |
| Innspilt | 2001 |
| Utgitt | 2003 |
| Plateselskap | Rune Grammofon |
| Katalognr. | RCD 2029 |
| Spilletid | 57:52 |
| Anmelder | Rikard A Toftesund |
| SUPERSILENT 6 |
|||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||
Supersilent har holdt det gående som enhet siden ‘97. Kvartetten ble til da soniker Helge Sten (aka Deathprod) gjorde kunstnerisk kur til frijazzbandet Veslefrekk, bestående av Arve Henriksen (trompet/elektronikk), Ståle Storløkken (tangenter/synther) og Jarle Vespestad (slagverk). Etter hvert har gruppen markert seg som det kanskje mest kreative improvisasjonslaget her på berget, med et høyst uensartet audiospråk kretsende rundt diverse tekniske strategier. Supersilent har således skapt hvit støy, post-ambient og “freelounge” innenfor et og samme grunnkonsept; øyeblikkets kollektive impulsutleving. I likhet med de forrige, er deres sjette og seneste album en samling ekstrakter fra studiosesjoner. All musikk høres som fremført, der har ikke foregått manipulering av noe slag.
Supersilent er et ensemble som tar improvisasjonskunsten på alvor. Her utveksles ingen konkrete ideer, ingen omstendelige grep blir gjenstand for diskusjon, ingen settinger konstrueres - det skal rett og slett bare spilles. Slik oppstår et kommunikativt limbo, et fravær av det jeg tidligere har kalt “bevissthetslinjer”. Lyd dannes via momentante valg, ved en optimalt fristilt tankebevegelse som reduserer de utøvende subjektene til mediumsaktører i et rom av sanser. Ethvert element som kan tenkes å bryte med denne bevegelsen, som utleverer intensjon og vilje, søkes oppløst i prosessen med å fange momentet. Derfor eier disse seks stykkene heller ingen titler, CD-omslaget mangler motivobjekt og musikernes navn. Det hele handler ene og alene om “total” lyd.
Ikke desto mindre finnes der én elementær innvending. Hvis det nå er slik at lyden ikke skal lages, men medieres fra en eller annen ukjent kilde, begrenses ikke formidlingsprosessen av selve det fysiske formatet som avkreves, m.a.o. av CD-rammen? Og uttrykkes således ikke subjektive hensikter nødvendigvis idet man foretar en seleksjon av foretrukne ekstrakter? For min del later Supersilent denne gang til å berøre frosne stemningsbilder; første stykke dveler ved metalliske effekter over stødig gjentatte toneløp, andre stykke gjennomgår et langsomt driv og blir plattform for vekslinger mellom døsig trompet og klagende synthesizer, tredje bygger et veldig fjell av orgel- og stemmelinjer. Selv om vi skal unngå de mest trivielle flosklene, blir preg som meditative og kontemplative nærmest uunngåelige, ofte i kombinasjon.
Dette enkeltstående poenget innebærer derimot ingen tap for musikkens del. Om kvartetten har lykkes tidligere, kan vi si at enhver mulig tråd samles på 6. Platen er sånn sett ikke bare den mest fremkommelige og representative Supersilent-utgivelsen til dags dato, den er en utmerket innfallsport til klassen friimprovisasjon, en ekspressiv form som i sterkere og sterkere grad eksisterer uavhengig mellom genrene.
Supersilent er et ektefødt barn av Cecil Taylor og Sun Ra, av Cluster og Faust, av Ash Ra Tempel og Florian Fricke, av King Crimson og Talk Talk. Utvilsomt årets beste norske album så langt.
.
© 2003 Tarkus Magazine