Supersilent

10

10 er Supersilents andre album som trio etter at trommeslager Jarle Vespestad forlot bandet. Forrige album var spilt inn utelukkende på Hammond-orgel og var en blandet affære i mine ører. Det er forståelig at de ville finne et nytt uttrykk uten trommeslager, men flere med meg var nok litt usikre på om Hammond-trio var veien å gå. Derfor var det godt å se at de denne gangen er de tilbake til et uttrykk som slekter mer på «gamle dager», med synther, elektronikk og massevis av bearbeiding av ymse samples. Selv om elektronikken er tilbake, har også skiva likevel et visst akustisk preg, særlig grunnet Storløkkens bruk av konsertflygel, et instrument med en enorm klangrikdom. Sammen med Henriksens trompet, gir det plata en klang som trekker bandet inn i andre musikalske landskap enn på tidligere utgivelser.

Musikken er som vanlig i sin helhet improvisert, for bandet møtes ikke utenom til plateinnspilling og konserter. Dette kan låte litt skremmende på de som er vant til vers-refreng og slit i en eller annen variant, men i motsetning til mange andre improvprosjekter, er ikke Supersilent av typen «1-2-3: spill så mye du kan!». De er flinke til å variere uttrykket, og på 10 fremstår de som mer lyriske enn før, og tidvis er det rent ut sagt veldig vakkert. Det kan dog innvendes at det kan bli litt langdrygt og vel krevende til tider, men de beste lyriske passasjene er noe av det vakreste undertegnede har hørt på en god stund og veier opp for de mer langdryge taktene.

I det store og det hele ble dette ble et hyggelig musikalsk gjensyn, og selv om det ikke kan måle seg med de nest monumentale utblåsningene fra noen år tilbake, er det likevel ei skive som engasjerer og overbeviser om at bandet fortsatt har en vitalitet og kraft som man kan regne med.