Steve Thorne

STEVE THORNE
environmental creatures part 1

Format CD

Nasjonalitet UK

Innspilt 2005

Utgitt 2005

Plateselskap Giant Electric Pea

Katalognr. GEPCD 1035

Spilletid 53:01

Anmelder Sven Eriksen

Steve Thorne kommer fra den britiske neoprog-skolen og på dette albumet har han da også med gjester som Paul Cook, Martin Orford og John Jowitt (IQ), Gary Chandler og Steve Christey (Jadis) – men også Nick di Virgilio, Geoff Downes og Tony Levin. Med en stemme som har visse likhetstrekk med Peter Nicholls er det ikke fritt for at det tidvis blir nokså likt IQ, men det er også vesentlige forskjeller. Thorne er en eksellent låtskriver, en intelligent arrangør og en dyktig produsent, så Environmental Creatures Part One har blitt en meget hørverdig plate.

Etter en litt akustisk åpning med den noe ironiske “God Bless America” er vi over i mer kjent neoprog-landskap. “Well Outta That” med Tony Levin på bass har litt Fish-periode Marillion over seg, den er tøff og direkte, intens og vakker på samme tid. “Ten Years” er platas «IQ-klone» (selv om ingen av bandets medlemmer deltar på akkurat denne – Thorne spiller bass, basspedaler, akustisk gitar, perkusjon og keyboards i tillegg til å synge). En rik komposisjon med en enkel, men velskrevet melodilinje over fine akkordprogresjoner. Dette kombinert med en inderlig framføring gjør “Ten Years” til et av platas mange høydepunkt.

Sammenlignet med progbandene som gjestemusikerne kommer fra er Steve Thornes musikk adskillig mer melodi- eller sang-basert om du vil. Her er få eskapader ut i lange instrumentale tirader, skjeve taktarter (joda, de finnes), ingen bruk av lydeffekter for å dekke over mangel på substans. Dette er en plate hvor Thornes komposisjoner bærer det hele – og bærer det med glans! Plata har ingen dårlige kutt og hver enkelt låt har sin egen, helt spesielle personlighet. I tillegg til å være en førsteklasses komponist er Thorne også en meget dyktig tekstforfatter. Tekstene hans har ofte en samfunnskritisk tone, men først og fremst står de fantastisk godt til musikken. Som i “Julia” – platas vakreste ballade – og “Gone”, om ungdommer som flipper ut og begår ekstreme handlinger.

Går du med et hemmelig ønske om å kunne bli glad i neoprog, men ikke helt har fått det til, prøv denne. Environmental Creatures Part One har blitt en av mine favorittplater akkurat nå – og det hadde jeg faktisk ikke trodd om en slik plate. Varmt anbefalt.