| SHINING grindstone |
|||||||||||||||
![]() |
|
||||||||||||||
Sier vi «Shining» i Tarkussammenheng strømmer minnene på, gitt. Jovisst var den bra, debuten In the Kingdom of Kitsch, men så kom alt dette med dårlig fundert mediehype rasende ned som tilleggsføring og en desto større fristelse til å polemisere mot storsamfunnets kulturelle funksjonshjul. Nå har 20 måneder passert, og Jørgen Munkeby med kompani er tilbake.
Og hvilken oppreisning! Grindstone er verket til et lag som har tatt seg selv i ettertrykkelig skole, som har åpnet det som må ha vært av fordomsfiltre og sluppet en hel verden av impulser inn i tumleringen, med den virkning at all tendensiøs stildiskresjon er blitt fortrengt av en yrende vilje til lek på lek. Sånn sett har Shining her maktet å overføre et av frijazzens vesentligste spillideal, nemlig den tidløse forestillingen om kreasjon i selve forsøket. Gruppen slenger ut innfall og triks som gjerne synes simple eller instinktive, men etter hvert siger strategien frem for lytteren som et brennende skipsvrak ifra tåken; det handler om dekonstruksjon av slavemoralen i de helhetlige ideer, om forløsning og frigjøring fra død norm, om eksponeringen av det ufruktbare og følgelig meningsløse ved regelmessighet.
Herved posisjonerer Munkeby og Shining seg blant lydanarkister som Mats & Morgan (hvis M. Ågren faktisk nevnes på takkelisten i CDen), Simon Steensland, Estradasphere, Taal og Sleepytime, også gjennom sin uformelle råskap og vitsevilje. Der det låter som tyngst og mest seriøst («Psalm», «Stalemate Longan Runner») kan det like lett dreie seg om spøk, der det derimot låter burlesk dada («Moonchild Mindgames» og den morsomt morsetitulerte «... .--.-. ...») sitter gjerne en eventuell latter langt inne. Når bandet på toppen av denne mentale autoriteten rår over en instrumental kapasitet som kan ta pusten fra alle og enhver, resignerer du raskt i støysonen. Nå i begynnelsen av mars kan jeg vanskelig se hvordan noen norsk artist i 2007 skal overgå Grindstone.
© 2007 Tarkus Magazine