SEBKHA-CHOTT nagah mahdi
		Format CD Nasjonalitet Frankrike Innspilt 2005 Utgitt 2006 Plateselskap Musea Parallele Katalognr. SC0020905/1 Spilletid 68:33 Anmelder Rikard A Toftesund

Oktetten med det semantisk intetsigende navnet Sebkha-Chott sysler med den like uetablerte sjangeren Mekanik Metal Disco, hevder de selv. En samlende stilbeskrivelse blir da også problematisk å gi, da gruppen først og fremst er et musikalsk performance-prosjekt dedikert diverse sorter kunstnerisk oppløsning og parodi. Slik sett driver bandet en falsk hjemmeside (tilnærmet umulig å navigere og med lavt troverdighetsnivå hva gjelder det informative), forvalter en eller annen merkelig mytologi og stiller alle sine medlemmer kategorisk til skue med pseudonymer.

Kildene deres er imidlertid ikke så vanskelige å tyde. Sebkha-Chott dyrker de tilsynelatende konfuse konsepttrådene rocken fikk gjennom Zappa/Mothers, Fishbone, Naked City, Estradasphere og især Mike Patton-kreasjonene Mr. Bungle og Fantômas, og som hos disse sistnevnte er veien alltid like kort fra deathmetal-partiet til den karibiske palmevalsen, fra frijazz-soloen til tekno-rytmen, fra skrikende kastratheavy til ynkende dansepop, fra frenetisk komplisert samspill til det plutselige lydopphør. Der syder som sådan en tyngende teatralsk og farseaktig aura i hele denne platen, som altså består av 48 sammenkoblede kutt, flesteparten mellom 1 og 1 1/2 minutter lange og med titler lengre enn de verste år.

Selve ensembleoppsettet er gitar/ bass/ tangenter /trommer/ apparater og maskiner/ saksofoner/ trombone/ perkusjon/ vokal, med sangen fremført på fransk, engelsk og et eller annet fiktivt tredje språk som sannsynligvis tar visse rettesnorer fra Kobaïa. Og på tross av at jeg forholdt meg noe betenkelig ved første gjennomhøring av Nagah Mahdi, kan det på ingen måte underslås at dette er uvanlig virtuos tonekunst, både i sin grunnleggende idé og i sin instrumentale utførelse og produksjon. Etter hvert har da også albumet vokst på meg, selv om jeg mener at et såpass formelt dyktig og vidsynt band burde kunne sondere sin egen identitet i noe høyere grad enn Sebkha-Chott utviser her.

Frankrike er heller ikke aldeles fremmed for slike vidtfavnende artister, og Sebkha-Chott legger seg fint til en brygge i nærheten av 4/3 De Trio, Taal og Syrinx, selv om musikken i og for seg ikke likner noen av disse i nevneverdig utstrekning. Men på et vis har bandet muligens et mer UTPREGET fransk vesen enn de øvrig nevnte, med henblikk på den lange tradisjonen landet har for estetisk selvtortur og alskens kulturelle spasmer. Foreløpig forventer jeg likevel ingen barrikadestorming fra dem.

© 2006 Tarkus Magazine