Transcience

SALEM HILL
not everybody's gold

Format CD

Nasjonalitet USA

Innspilt 1997-2000

Utgitt 2000

Plateselskap Cyclops

Katalognr. CYCL085

Spilletid 70:09

Anmelder Johan Dalsrud

Kvintetten Salem Hill har med dette albumet gitt ut et vellydende og variert album, bestående av gode og drivende partier. Dette må sies å være et godt eksempel på hvordan progressiv rock kan være dersom man arbeider med tanken om at musikken skal flyte melodiøst samtidig som kompleksiteten og drivet ikke trenger å ta bakseteplass.

Åpningslåta Prelude er en liten musikalsk smakebit av hva vi kan vente oss på cd'en av mektig og melodiøs prog med fengende flerstemt vokal. Plata tar i godt i bruk både hammond og kirke orgel, i tillegg til andre klassiske keyboard lyder. Alle instrumenter (og musikere) får tid og plass til å vise seg fra sine bedre sider, både rolig og avansert. Med en total spilletid på over 70 minutter er det plass til dette. Noen partier kan minne om storheter som Genesis, Kansas, 10 CC og Rush. Men et eget sound har plata absolutt fått så det er intet kopieringsbyrå man lytter til.

På platas site spor Sweet Hope Suite trer progrockens etterhvert obligatoriske mektige opus frem. Ca 28 minutter med melodiøs, drivende, rolige og komplekse instrumentale partier avløses av hverandre. Den ikke ukjente fiolonisten David Ragsdale har her en ikke ubeskjeden gjestrolle gjennom hele låta. Meget bra.

Musikerne er som følger : Michael Ayers trakterer tangentene, Michael Dearing og Carl Groves spiller gitar, Patrick Henry klimper på bass og Kevin Thomas sitter bak trommene. Både Groves, Thomas og Dearing synger lead og backing vokaler og dette resulterer i bra variasjon mellom stemmer. Noen ganger likt Geddy Lee (Rush) og andre ganger Ty Tabor (King's X).

Favoritt låter på skiva er låtene January, Let Loose The Arrow og We Don't Know i tillegg til den nevnte halvtimes opus på slutten. Men ingen låter er dårlige, den rolige 'The last enemy' er kanskje den som er minst 'proggete' og er derfor litt for tradisjonell.

Fete keyboards, flerstemt vokal og drivende gitarsoloer, samt rytmisk trommespill og oppfinnsom bass er det som møter deg dersom du låner et øre til denne plata. Og det synes jeg du så absolutt skal gjøre. Landsmennene Discipline og veteranene i Kansas spiller i samme gate, så vet du sånn cirka hvor landet ligger.