Pluto

PLUTO
soundtracks for inner movies

Format CD

Nasjonalitet Norge

Innspilt 1999

Utgitt 1999

Plateselskap privat

Katalognr. -

Spilletid 39:40

Anmelder Jon Christian Lie

Denne CD’en må jeg innrømme at jeg var fryktelig spent på. Pluto er i realiteten én person som man egentlig ikke vet så mye om, bortsett fra at han opererer med kunstnernavn, spiller gitar og utgav to meget svevende solo-album på begynnelsen av 80-tallet.

Det første albumet kom ut i 1980 og var titulert Voyage Into A Dreamer’s Mind og her spiller han så godt som alle instrumenter, bortsett fra trommer som trakteres av Gunnar Berg-Nielsen (omtalt i forrige nr. av Tarkus i forbindelse med duoen Prima Vista). Oppfølgeren så dagens lys i 1982 og ble kalt Overture. Her bidrar også Berg-Nielsen med trommer på et kutt, samt Jomar Johansen som spiller synthesizer(-solo!) og trakterer saxofon på et par spor. I tillegg spiller Knut Meyn fløyte på et av sporene.

I forkant av disse solo-platene spilte Pluto gitar i et band ved navn Fu, som opererte på 70-tallet, hvor bl.a. Freddy Ruud (Kerrs Pink, Craft) også var med. Senere og opp til midten 90-tallet hadde Pluto nok et oppegående band i samråd med bl.a. keyboardisten Freddy Ruud og vokalisten Lasse Tanderø (begge to forøvrig medlemmer av dagens Kerrs Pink-besetning) ved navn Electric Wonderland. Dette bandet hadde visstnok en del spillejobber på «Smuget». Ved siden av å være utøvende musiker har Pluto i mange år drevet Guitar Workshop i Oslo - som spesialiserer seg på reparasjon av gitarer.

Det får være nok historikk for denne gang. Soundtracks For Inner Movies er så vidt jeg har registrert, mannens første livstegn på utgivelsesfronten siden 1982. Pluto trakterer her samtlige av instrumentene, og tar seg av hovedvokalen på to av sporene. I likhet med hans tidligere verk går musikken fortsatt i symfonisk retning - kanskje til og med enda mer enn før, men han har heldigvis klart å henge med i utviklingen og unngår å gå for mye i opptråkkede stier. Det hele fremstår ganske moderne i lyd-og musikkspråk, men ligger milevis fra dance-musikk, hvis noen skulle tro det!

Musikken er bygget rundt Plutos gitar-spill som må kunne betegnes som særdeles uttrykksfullt, og plata inneholder store menger drømmende og vakre soloer. Han har en meget spesiell lyd - en litt hylende og gråtende klang som flyter gjennom hele albumet. Tidvis kan uttrykket minne litt om Terje Rypdal i soundet, men Pluto er flink til å variere lydvalget.

Lukker man øynene er det fullt mulig at tonene vil frembringe assosiasjoner til naturskjønne landskap. Undertegnedes tanker ble i hvert fall ført i retning høye fjell og dype dalstrøk. Det forekommer spor av nordiske stemninger i musikken, men de fremstår aldri for tydelige.

Den største forskjellen fra de tidligere utgivelsene er at musikken har blitt mer teknisk - med mer sting og tæl, men Pluto passer også på å bevare de myke sidene. Innimellom kan man gjenkjenne strofer han har bragt med seg fra eldre låter, pakket inn i nye forkledninger og tilpasset det nye. Det hele er satt sammen og arrangert på en overbevisende måte, og det merkes at mannen har lang musikalsk erfaring. Denne var det verdt å vente på!