Panzerpappa

PANZERPAPPA
koralrevens klagesang

Format	CD
Nasjonalitet	Norge
Innspilt	2006
Utgitt	2006
Plateselskap	Hangar B
Anmelder	Rikard A Toftesund

Panzers fjerde album totalt, dersom vi regner de to første demo-CDene, og dette er fullbyrdelsen av gruppens lovnader og ambisjoner så langt. Farlig Vandring etablerte dem i noen grad i bevisstheten til et visst nisjepublikum, men Koralrevens Klagesang kommer til å forevige Panzerpappa som artistnavn - bare vent og se.

Kvartetten har brukt lang tid på denne produksjonen, mange av grunnsporene forelå faktisk alt på sensommeren i fjor. Dette betyr i praksis at det ferdige verket har vært gjennom en møysom teknologisk bearbeiding, noe som lar seg høre i samme sekund du starter omdreiningene. Omsider har Panzer nemlig funnet seg til rette i en studiosetting hvor mikseapparatet i virkeligheten synes å fremstå mer som en del av det samlede lydarsenalet enn som en passiv transformator. Men denne hevdvunne og nærmest perfeksjonerte innstillingen til prosess og filtrering ligger ikke kun på det auditive overplanet, den gjennomsyrer hele spekteret av gruppens musikalske forordning; komposisjonen, arrangementene, orkestreringen av de mange stemmene (inklusive et vell av gjestebidrag), avveiningen av dynamiske hensyn, formalitet i relasjon til harmonikk og rytmikk osv. Og konsekvensen er altså en helhetlig, konseptuell skive som glir inn i hodet ditt og blir der med sine talløse kanter og kroker, som overrasker og beroliger i jevnbyrdige dryss.

Styrken til Panzerpappa ligger blant annet i at bandet makter å forføre lytteren på premisser denne selv ikke nødvendigvis er klar over. I likhet med postrock-artistene gjør Panzer oftest det motsatte av det man forbinder med stiltradisjonen deres og den utvannede «proggen», de formidler teoretisk og teknisk musikkproblematikk i en tilsynelatende enkel modus - heller enn å bløffe frem reaksjoner ved å forvanske idéer som i utgangspunktet gjerne er barnslige og enkle. Denne håndfaste autoriteten bringer kvartetten opp på nivå med internasjonale storheter som Miriodor, Rouge Ciel og Hamster Theatre, og dette er mer enn hva noen av oss hadde grunn til å håpe på.

Det er ikke Panzerpappa som fortjener å bli hørt i verden, men denne som fortjener dem.