beat the drum

Til å være et band dannet i slutten av 70 åra, må jeg si at dette låter uforskammet friskt og nytt. Pallas har med dette virkelig gjort en strålende jobb. Det virker ikke som en av de ymse gjendannelsene vi har sett så mange ganger de siste par årene av mer eller mindre stagnerte band.

Hva som kjennetegner Pallas i 1999 er varierte låter (dog innen stilarten) og sterkt samspill. Her finner vi lag på lag med fete synthlyder, som ofte sender tankene 20 år tilbake. I tillegg et nydelig gitarspill, ofte i soloposisjon. Ikke ulikt Camel i sine bedre øyeblikk. Gitarsoloen i Blood & Roses er et godt eksempel. I låta Insomniac har vi også noen råe keyboard partier, som i tillegg til vocoderen faller i smak hos meg. Vokalist Alan Reed har en særegen stemme, og kan til tider minne meg om Talk Talks vokal. Som nevnt i intervjuet er mye av tekstene rettet mot menneskers kortsiktige tenking. (Ødelegging av natur & kriging)

Som fan av band som Saga, IQ, Genesis og Marillion finner jeg hauger av partier hvor foten nekter å være stile. Det er ofte et drivende og stødig komp med svært så melodiske sang og instrumental-linjer. For eksempel midtpartiet i tittelsporet, som har et IQ-isk snev over seg, og en Saga-isk gitar solo. Men fremfor alt så bygger Pallas på sine foregående to album (fra 84 og 86), og tilfører det et meget moderne og frisk lydbilde.

Jeg føler ikke at 70 minutter fordelt på 11 låter er for lang spilletid, slik det ofte er hos mange CD'er. Ingen dødpunkter jeg umiddelbart kan komme på. Men skal jeg finne noe å pirke på så er det at noen låter kan være litt rett-frem i sin oppbygging, selv om instrumenteringen og arrangementet kan være svært bra. (For eksempel. Man of Priciples, All or Nothing og Hide & Seek) Men glimrende låter som Fragments of the sun overskygger dette og gjør Beat the Drum til en svært sterk utgivelse innen sjangeren. I tillegg er produksjonen meget bra.

Så har du dine preferanser i den mer melodiske og drivende progrocken, vil du garantert finne mye å sette pris på her. Kan så absolutt anbefales til Tarkus-lesere i alle aldre.

© 1999 Tarkus Magazine