Now've Got Members

NOW'VE GOT MEMBERS
tiny disasters on/off

Format CD

Nasjonalitet Norge

Innspilt 2003

Utgitt 2004

Plateselskap Metronomicon

Katalognr. MEAU.0019.CD

Spilletid 65:25

Anmelder Rikard A Toftesund

Den Oslo-baserte undergrunnslabelen Metronomicon utgir stort sett CD-R-opptrykk, men NWGM gjentar bragden fra sin forrige skive (Le Jardin, 2003) og slipper her en vaskeekte sølvsak i rett så forseggjort innpakning (designet av “huskunstner” Yokoland). NWGM er et meget omfangsrikt prosjekt, så vel i medlemsstørrelse som i musikalsk og artistisk strategi. Det faste laget teller nå sju stk, med multiinstrumentalist og sanger/sangskriver Jørgen Sissyfus Skjulstad (Center of the Universe, Salvatore o.a., eks-Panzerpappa) på selve uriasposten. I tillegg får vi innslag med Gateparlamentariker Don Martin og bakgrunnsvokalist Sara Cools.

Som jeg tidligere har ytret er NWGM en av de mest særegne vekster i den norske steinhagen. Helt fra starten av sin produksjonskarriere har Sissyfus og co. kultivert en sensitiv, vital og ganske kravstor mikstur av introvert pop, etnotone (arab, balk, tyrk) og prøvende psykedelia. Musikken er gjennomarrangert men med abrupte rom for improv, den er melodimettet og harmonisk fokusert, den er progressiv i kraft av at individualitet og skaperiver inntrer som motivasjon og ikke kun som et billig forsvarsargument. Og den er fremfor alt tillitsvekkende og konstant overbevisende.

Gruppen maler i brede strøk på Tiny Disasters. Her ligger låtlengden jevnt mellom 6 og 11 minutter, og det er så definitivt SANGER vi taler om, ikke “verk” eller “stykker”, dette til tross for at vesentlige deler av albumet er instrumentalt. I så måte er det lekende lett å bli imponert av både komposisjonssans, strukturelle parametre, enkeltvise prestasjoner (Magnus Moriartys felespill!) og tett ensemblemotorikk; aldri griper fornemmelsen av det evinnelig underdimensjonerte gapet, aldri tviler vi på kløkt og evne. Et nytt aspekt ved Members er da også den oversiktlige og klangregulerte produksjonen, denne gang ekstra tilpasset den ytterst vidtfavnende orkestreringen av lydflatene.

Å gi konkrete beskrivelser av Members’ musikk er vanskelig - heldigvis. Gruppen realiserer melodiske og lyriske ideer uten noen kråke på skulderen, i motsetning til utallige andre henter og låner gruppen med bevissthet og opplagte referanser; NWGM forholder seg til progressiv rock som normativ kvalitet, ikke som deskriptivt uttrykk. Her er like mye 80- som 70-tall, man tenker litt Canterbury, en del 4AD-relasjon, mye 90-talls undergrunn (Gorky’s Zygotic Mynci, Moonflowers) og - som jeg har redegjort for ved andre anledninger – et knippe Animal Collective. Men alt i alt blir dette misvisende; samtidens norske musikkliv er virkelig i ferd med å implodere, ikke minst fordi man i dag hemmes med et langt på vei inkompetent anmelderkorps hvis kunnskaper og meritter overhodet ikke samsvarer med den utviklingen de er satt til å bevitne og tolke.

I forlengelse av dette vil jeg ikke nøle med å kalle NWGM et befriende og opprørsk band, kanskje selve redningen fra det paradigmatiske Idol-helvetet. Jeg gir norsk offentlighet tre år på å oppdage dem. Hvis ikke så blir tilfelle, skal du ikke se bort ifra at jeg erklærer full krig.