one
| Format | CD |
| Nasjonalitet | USA |
| Innspilt | 2004 |
| Utgitt | 2004 |
| Plateselskap | InsideOut |
| Katalognr. | IOMSECD 192 |
| Spilletid | 79:55 |
| Anmelder | Sven Eriksen |
| NEAL MORSE one |
||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||
Det første som slår meg når jeg hører denne plata er at det er ikke Spock’s Beard som viderefører sounden etter Spock’s Beard – det er Neal Morse. Eller sagt på en annen måte: Spock’s Beards store identitetsbærer var Neal Morses stemme. Ved hjelp av to musikere (Randy George, bass og Mike Portnoy, trommer + noen gjester) har han laget et album hvor han gjør mange av de samme tingene som skapte Spock’s Beards særpreg (vokaløvelsene i The Author Of Confusion er til eksempel klin lik det bandet gjorde blant annet i Gibberish). Forskjellene er umiddelbart ikke så store, men Morse solo har beveget seg klart i retning av et AOR-uttrykk. Toto er en sammenligning som faller naturlig. Ja, og Cradle To The Grave kunne like gjerne ha blitt framført av Westlife.
Nå er hr Morse altfor proff til å levere fra seg et album uten kvaliteter; innpakningen er lekker, lydmessig er plata er fryd for øret og musikken flyter lett og uanstrengt. Han legger inn små musikalske vendinger med jevne mellomrom, tilsynelatende tilfeldig, men det slår meg etterhvert at de er plassert med kald beregning. For ettersom plata skrider fram får jeg en sterkere og sterkere følelse av å bli manipulert. De ultrafengende refrengene kommer alltid til “rett tid”, de mer komplekse partiene er akkurat komplekse nok til at progfans skal kunne nikke til hverandre og si:“DEN var kul”.
Jeg sitter til slutt med følelsen av at dette er en av de mest spekulative progplatene jeg har hørt (og det er før jeg i det hele tatt har kikket på tekstene). Den virker å være laget for å forføre, og den gjør det så profft at vi knapt merker det. Den er skummelt reaksjonær, kamuflert som progressiv, den er tilsynelatende menneskelig, men er kald og beregnende og innehar forakt for alt som har dissonanser og avvik. Og det utilslørte kristne budskapet bare er med på å forsterke denne vellykkede “liksom-ydmyke” koblingen plata har. Neal Morse må være progens svar på Kjell Magne Bondevik – han har bare bedre sangstemme.
Ok, liker du den pompøse siden av gamle Spock’s Beard, så får du en overdose gjennom denne plata. Vi andre får bare søke dekning!
Den utvidede versjonen har en 40-minutters ekstra CD med enda mer selvhøytidelig vås.
© 2004 Tarkus Magazine