Format CD Nasjonalitet England Innspilt 1998/1999 Utgitt 1998/1999 Plateselskap Cyclops Katalognr. CYCL 080/CYCL 082 Spilletid 65:58/69:20

av Sven Eriksen

Mostly Autumn er et relativt ferskt band som har laget to plater på to år, og de viser seg som et av de absolutt mer spennende nye engelske bandene.

Stilmessig henter de inspirasjon fra mange kilder. Noen ganger hører man klare Pink Floyd-tendenser, andre ganger har de et snev popmusikk ala a-Ha over seg. Så plutselig er de et band i beste Chieftains-tradisjon, for så å høres ut som en slags progressiv utgave av The Corrs. Men det blir ingen schizofren mikstur av det, de tilsetter alltid en tilstrekkelig dose av seg selv, og musikken kan kanskje enklest beskrives som en slags folk-sympho.

Mostly Autumn er et band med 8 medlemmer, i tillegg til gjestemusikere, og nesten alt låtmaterialet er skrevet av sanger/gitarist Bryan Josh eller keyboardist Iain Jennings. Bandet har funnet en fin musikalsk form, de har personlighet og de har interessante ting å formidle. På For All We Shareder de ulike musikalske virkemidlene ganske ofte stilt opp ved siden av hverandre og lever parallelle liv; vi hopper kjapt fra puben til symforock og videre til pop-arenaen. På The Spirit of Autums Pastblandes det hele i større grad sammen.

Begge platene er fulle av flotte komposisjoner framført med sjel og dyktighet, og det hviler en slags melankolsk stemning over musikken. Det er låtene som står i sentrum, ofte er de bygget opp rundt akustiske gitarer og enkle orkestreringer, andre ganger er de preget av et tungt, flytende komp, og på toppen ligger de mange utmerkede vokalistene og solistene. Mostly Autumn vil nok appellere til dem som setter pris på musikk uten altfor mye eksperimentering, men musikken deres bør ha en ganske vid appell, ikke minst fordi de holder en så gjennomført høy kvalitet i alt de gjør.

Jeg vil gi begge disse to platene mine varmeste anbefalinger, men skal du bare velge én, start med The Spirit Of Autumn Past.Ikke minst for det enorme avslutningskuttet, The Gap Is Too Widesom er noen av de vakreste 11 og et halvt minutt jeg har hørt på veldig lenge. Den har en forsiktig intro med fioliner og fløyter før Heather Findlays vokal kryper inn med en inderlig framføring. Deretter bygger de sakte opp mot en lang instrumental avslutning med kor, sekkepiper og fullt band. Ikke helt ulikt 90-tallets Camel på sitt mest grandiose.

Mostly Autumn er et band som fortjener å bli hørt av et stort publikum.

© 2000 Tarkus Magazine