| MANNING cascade |
|||||||||||||||||||
![]() |
|
||||||||||||||||||
Guy Manning er produktiv og innovativ. Den forrige utgivelsen - The Cure - var en fyldigere og mer progressiv plate enn hans debut. Hvor går han så denne gangen, med Cascade?
Kvalitetsmessig helt til topps! Noen blir for så vidt aldri mett på rockehistoriens kanskje største tiår, 70-tallet. Her er Roxy Music blandet med Van Der Graaf Generator, Yes blandet med Genesis, Bo Hansson blandet med Jethro Tull og The Chieftains blandet med Pink Floyd. Med andre ord gammelt, men nytt.
Det er egentlig vanskelig å plassere musikken i en bås. Her er både progressiv rock, med saksofon i fokus, og låter som kombinerer småfunky pop og drivende rock. Det er også plass til rolige gitarviser, gjerne med deilige orgeltoner i bakgrunnen.
Manning har bl.a. med seg ex-Parallel or 90 Degrees gitarist Gareth Harwood og Angela Goldthorpe fra Mostly Autumn på fløyte. Dette krydres med fengende moog-temaer og sofistikert flerstemt sang. Alt er delikat fremført. De detaljrike og gjennomtenkte arrangementene og stemningene suger stadig tak i en.
Det som, i tillegg til Mannings jordnære og intime sangstemme, gjør albumet spennende og annerledes er hans finurlige sans for lydkombinasjoner og instrumentering. Arrangementene er til tider nærmest en musikalsk kulturkrasj, men det hele oppleves allikevel smakfullt og helt naturlig. Sjelfullt, elegant og kreativt. Topp kvalitet på lyd, fyldig og ryddig.
Musikken er både lett tilgjengelig og melodiøs samtidig som den er eksperimentell og spennende. Stemningen er lett melankolsk, med noen lekne oppstemte låter. Selv med fin dynamikk og flere mektige temapartier, oppleves ikke musikken pompøs eller tung. Det er alltid mer å gå på. Et album som stadig vokser ved hver ny runde i CD-spilleren. Anbefales.
© 2002 Tarkus Magazine