LUCIFER WAS the divine tree
	Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2007 Utgitt 2007 Plateselskap Transubstans Anmelder Sven Eriksen

Jeg må tilstå at jeg aldri har vært noen stor fan av Lucifer Was – ikke av forbildene deres heller for den saks skyld. Tungrock som er mer seig enn tung og som har mer enn sin rettmessige del av klisjeer har aldri appellert til meg. Men så kommer altså dette norske bandet med en skive som riktignok ikke er noe stilskifte for dem, men som viser seg å være både spretten og frigjort fra stereotype forestillinger om hvordan såkalt tungrock skal låte.

De åpner med et halvminutt med kor (eller «kor» ettersom det er gutta selv som er korister, men det låter flott) som starter sånn litt gregoriansk, men som umerkelig smyger over i rock-modus. Tittelsporet, som åpner plata, utmerker seg med friske vendinger og en god melodi. Svein Grenis fløyte gir det litt Jethro Tull-preg (nei, alle skiver med fløyte ligner ikke JT, men Grenis teknikk er påfallende lik Ian Andersons). Både «Determination», «On Earth» og «Almost Home» som følger, er kjappe låter, og spesielt «On Earth» utmerker seg med lettbent rytme (som forhindrer at det blir seigt, men ikke står i veien for at det blir tungt), en god og fengende melodi, og ikke minst en fremragende vokalprestasjon av Jon Ruder. Hans gjennomgående fine vokal er faktisk noe av det som gjør denne plata så bra. Ingen påtatte heavy-fakter, kun streit, flott synging. Med seg på laget har de også fått superveteranen Freddy Lindquist både som gitarist og medprodusent. Sannsynligvis et sjakktrekk når det gjelder å få omtale i den mindre spesialiserte musikkpressen.

Avslutningskuttet «Crosseyed» er albumets eneste ballade, blir som sådan noe i enkleste laget og det eneste kuttet hvor ordet klisjé dukker opp i bakhodet. Men så kommer koret igjen, og fløyta, og etter hvert tar det seg litt opp.

Plata er drøye 45 minutter lang, men føles kortere. Det alene er et godt tegn!

© 2007 Tarkus Magazine