Jono El Grande

Phantom Stimulance

Neo Dada, Jono El Grandes forrige framstøt på platefronten, fikk god omtale av undertegnede da det kom for et par år siden, så når hans nyeste produkt, Phantom Stimulance, lå i postkassa, må jeg innrømme at pulsen steg et par hakk. Jon Andreas Håtun, som er mannens noe mer hverdagslige navn, har en egen evne til å hente inspirasjon fra et utall musikalske kilder for så å forene dette til et uttrykk som på mer enn ett plan har mye til felles med det Frank Zappa, hans kanskje største forbilde, drev med. Grande og kompani har har gitt meg mange hyggelige stunder ved stereoanlegget før, så jeg så fram til å høre hva han har kommet opp med denne gangen.

Der Neo Dada besto av originalmateriale, er Phantom Stimulance mer å regne for en samling av nytt og gammelt materiale samt noen liveinnspillinger. Noe av låtmaterialet er omarbeidede versjoner fra den vanskelig tilgjengelige førsteskiva Utopiske Danser fra 1999, musikk som i høyeste grad fortjener å bli tilgjengelig for offentligheten etter å ha fristet en heller obskur tilværelse som ren vinylutgivelse på et undergrunnslabel som ikke eksisterer lenger.

Som nevnt er Håtun/Grande mer enn over gjennomsnittet av norske musikere inspirert av Frank Zappa, men å avskrive Håtun/Grande som en Zappa-imitator, blir likevel så altfor lettvint. Selv om Zappa-fascinasjonen unektelig er det en merker seg mest ved første gjennomhøring, makter han også å få fram andre sider ved uttrykket sitt. Band fra det løst organiserte avantrockmiljøet, som gikk under betegnelsen Rock in Opposition, er også kommet med på inspirasjonslista, noe som drar noe av det nyere materialet over i et uttrykk som slekter på band som Aksak Maboul, Henry Cow og Zamla Mammaz Manna. Håtun/Grande har med andre ord den «progressive partiboka» i orden, men alle mer eller mindre åpenlyse inspirasjonskilder til tross, Grande/Håtun makter å koke sammen et heksebrygg med en stor nok dæsj av seg selv til å gi det egenart.

Det musikalske lerretet er bredt og det males med mange pensler: taktskiftene er hyppige, de pussige instrumentene mange (det er ikke ofte sag står på menyen på et progrockalbum), melodiene snurrige, harmoniene er like ofte dissonante som behagelige, orkesterpartiene storslagne, jazzelementene lener seg mer enn én gang over i kletzmer-land og vokalen er til tider som hentet ut fra Magma-land. En dristig blanding som inneholder få dødpunkter låtmessig. Dessuten har Grande/Håtun, akkurat som forrige gang, satt sammen et stjernelag av musikere fra flere forskjellige musikkmiljøer som sørger for at musikken avleveres på beste mulig vis.

Dette er ei skive som det tar tid å fordøye, og alt på på denne skiva er ikke for alle, for å si det slik. Men tar du deg tid, vil du få mange morsomme og givende opplevelser i en musikalsk verden som ikke befolkes av så forferdelig mange norske artister. Jono El Grande er en sjelden fugl i det norske musikkmiljøet, og du gjør deg selv en tjeneste hvis du oppsøker mannens smått surrealistiske og mangslungne musikalske fauna.