Jonesy

Dark Matter (Inner Space)

Det er ikke så rent få gamle progband som våkner fra dvale i det nye århundret, og sist ut er hederskronte Jonesy som produserte tre album på første halvdel av 70-tallet, alle med mer eller mindre tydelige likheter med King Crimson – ikke minst gjennom heftig bruk av Mellotron. Deres andre album – Keeping Up – har forøvrig vært gjenstand for oppmerksomhet i vår "mimre"-spalte (se her).

I tillegg til de tre 70-tallsutgivelsene, spilte gruppa inn et fjerde album (Sudden Prayers Make God Jump) som først ble utgitt på 2000-tallet, men Dark Matter (Inner Space) er en helt ny produksjon. Fire av gruppas 70-tallsbesetning utgjør Jonesy i dag, Gypsy Jones, Plug Thomas, Jamie Kaleth og Alan Bown.

I motsetning til mange andre «nyoppvåknede» progband – men i likhet med enkelte (eksempelvis Gracious!) – er musikken på Dark Matter (Inner Space) ganske annerledes enn den de produserte på 70-tallet. Der hvor Crimson var hovedinspirasjonskilde den gang, virker det som om Pink Floyd har hatt størst påvirkning på dagens utgave av bandet. De bruker i stor grad lyd som virkemiddel. Her legges det hyppig på lydeffekter og resitasjon, og komposisjonene har ofte en rolig, tilbakelent form (mye av PF-assosiasjonene kommer fra dette) – samtidig er det definitivt progressiv rock som framføres. Åpningen på «Silently Screaming» er et tydelig eksempel på PF-inspirasjonen (nå tar den riktignok av i en annen retning etter fire minutter), og i «There Is Someone In Here» er det ikke bare tittelen som gir Pink Floyd-assosiasjoner.

Når det er sagt er det prisverdig at et progband fra 70-tallet våger og evner å tenke nytt når de kommer sammen igjen etter så mange år. Albumet har en mørk, dyster atmosfære og kan trygt betegnes som et konseptalbum. Musikerne maler tidvis interessante lydbilder, og selv om lyd og stemninger er en like vesentlig del av musikken som komposisjonene, er helhetsinntrykket et spennende (og nokså «annerledes») album som fascinerer enten man vil det eller ikke. På mange måter blir plata som en bildeløs skrekkfilm eller et nattlig mareritt med sine dystre landskaper og dramatiske skiftninger. Og låttitler som «The Void», «Coldbood» og «The Nightmare – Welcome To The Land Of The Lizard». Som en stilmessig kontrast er avslutningen, «Dark Matter», en ganske småkoselig vals – eller er den egentlig det?

Albumet inneholder også et «bonus-spor» – «The Bown Supremacy», som fokuserer på Alan Bowns trompet, flørter lett med funk/jazzrock-rytmer, hvor man i motsetning til resten av albumet kan spore et snev av 70-tallsbandet – og derigjennom overhodet ikke passer inn i albumets konsept. Det kunne kanskje med hell ha blit utelatt, jeg tror albumet hadde stått seg på å ikke bryte stemningen som har blitt skapt gjennom de andre kuttene.