JAKKO M JAKSZYK the bruised romantic glee club
	Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 2006 Utgitt 2006 Plateselskap Iceni Anmelder Sven Eriksen

Jakko Jakszyk er et navn som har dukket opp fra tid til annen - som medlem av Crimson- «coverbandet» 21st Century Schizoid Band, på plate med Canterburylegende Dave Stewart – eller for dem med litt bedre hukommelse – som medlem i bandet Level 42 i deres seneste periode. Til tross for en lang karriere er dette mannens første soloalbum. At han er en dyktig gitarist har han forlengst bevist, på denne doble CD-utgivelsen beviser han i tillegg at han er en god sanger og en dyktig låtskriver – i tillegg til at han har plukket førsteklasses samarbeidspartnere. Med seg på skiva har han blant annet Robert Fripp, Mel Collins, tidligere nevnte Dave Stewart, Gavin Harrison (Porcupine Tree) og Level 42-bassist Mark King.

Musikalsk spenner plata vidt. For det første er den todelt - én CD heter Now, den andre Then. For å ta Then-skiva først, her oppsøker Jakszyk sin musikalske fortid og fem av de seks kuttene er coverversjoner - eller lette omskrivinger av mer eller mindre kjente låter. Skiva åpner med Soft Machines «As Long As He Lies Perfectly Still» (fra SM2). Andre kjente ting er snertne versjoner av Crimsons «Pictures of An (Indian) City» (som han kaller den) og «Islands» pluss Henry Cows «Nirvana For Mice» og «The Citizen King». Alle versjonene oser avslappet musikalitet og ekte kjærlighet til materialet.

Mye flott musikk, men Then er egentlig bare desserten. Hovedretten er Now hvor Jakszyk gir oss 11 fine låter som tidvis fyller tomrommet etter Kevin Gilbert når det gjelder intelligent skrevet og perfekt framført musikk i grenselandet pop/prog, men mykere, mer avslappet, enda mer sofistikert og atskillig mindre angstbitersk og provoserende.

Arven etter Canterburyprogen er også tydelig (dog tydeligst på Then-skiva). I tillegg har Jakszyk en tredje side – en side hvor forsiktige jazztoner smyger seg innunder låtene, omtrent umerkelig til tider, men nesten bestandig til stede i en eller annen form. I «Cathy’s Ashes» tydelig i form av Mel Collins’ kontante saxsolo, dempet i det avslepne pianospillet og de underliggende «strykerne» i «When We Go Home».

Som gitarist har Jakszyk en tone som ofte er beslektet med Steve Hackett – som overstyringen i «Cathy’s Ashes» eller de klagende, glidende tonene i «Srebrenica». Som tekstforfatter er han interessant og tankefull, og han binder låtene elegant sammen med små historier i det medfølgende heftet.

The Bruised Romantic Glee Club er et kvalitetsprodukt i ordets rette forstand. Anbefalt - enten du er prog-fundamentalist eller ikke.

© 2006 Tarkus Magazine