Arena

ARENA
immortal?

Format CD

Nasjonalitet England

Innspilt 1999

Utgitt 2000

Plateselskap Verglas

Katalognr. VGCD019

Spilletid 55:16

Anmelder Johan Dalsrud

Disse engelske herrer har etterhvert blitt et kjent navn i progressive/ symfoniske rockekretser. Deres 4. studioalbum er nå ute, og nok en gang er det en ny vokalist med. Denne gangen er det Rob Sowden som står bak mikrofonen på de 7 låtene dette albumet inneholder, og han gjør en fin jobb. Man kan vel si at Arena har skapt sitt eget sound, om ikke så altfor orginalt og nyskapende, men likevel en gjenkjennelig mektig symfonisk drivende rock med mye synther og gitarsoloer.

De fremfører sine svære pompøse arrangementer med tyngde og driv, så godt som noen i denne klassen. Mange har hetset Arena for sin «kommers-prog» og helning mot tidlig Marillion (Arenas trommis Mick Pointer spilte jo her i 80-83), men jeg mener så absolutt at dette er ufortjent.

Keyboardist Clive Nolan har gjennom de siste 10-15 år vist seg å være en svært kreativ og dyktig musiker, med «ørten» jern i ilden samtidig. Han har tatt med sin kamerat og bassist Ian Salmon (Shadowland) inn i bandet, ettersom John Jowitt (IQ) ville konsentrere seg om andre ting enn Arena. Ellers er jo gitarist John Mitchell med som tidligere.

Albumet er meget godt produsert og vellydende med hjelp fra Simon Hanhart, som på tidligere album. Det er ikke den store utviklingen fra forrige album The Visitor, mye av den tunge symfoniske og melodiøse stilen er beholdt, med pene og brede lag med synther. Pointer er nok ikke verdens mest oppfinnsommme trommis, men holder et stødig og småfikst tempo på låtene. Han overspiller aldri, og det er faktisk en befrielse noen ganger i motsetning til så mange andre band. Mitchell er som vanlig veldig flink med flytende og velklingende lange soloer, samt noen tøffe riff her og der.

CD’en begynner med den tyngre/ raskere låta Chosen. Men allerede låt nr 2 Waiting For The Flood har en helt annen klang, med akustiske gitarer og fingerspill, kun med vokal, bass og synther. Den 9 minutter lange The Butterfly Man har en litt pompøs tekst, og det er forsåvidt musikken også, men inneholder bra oppbygging av instrumenter og en glimrende solo fra Mitchell, backet opp av brede synth-lyder. Låt 4, Ghost In The Firewall, begynner med repeterende synthlyder og utvikles til en seig/tung låt med et litt spesielt preg. Den mest neo-proggete låta på plata er Climbing The Net, som lett og greit passer inn i Arenas tidligere kreasjoner. Låta Moviedrome strekker seg nesten til 20 minutter og er nok albumets, og kanskje Arenas, mest ambisiøse låt så langt. Lange instrumentale partier med både synth og gitar som så mange liker (noe alà Pink Floyd her), og jeg må innrømme at jeg synes det låter svært så bra. Tilslutt avrundes det hele med den roligere Friday’s Dream med akustiske gitarer og pene svevende lyder i bakgrunnen, og etter at Snowden tilslutt sier ...And I wake up stopper det hele etter 55 minutter.

Arena bør absolutt finne sine kjøpere, for dette er veldig bra gjennomført, fengende og med bra driv. Dette appellerer helt sikkert ikke til avantgardistene, men det er sikkert at mange finner dette interessant. Jeg hadde ihvertfall en positiv lytteopplevelse, og kommer til å høre på denne flere ganger.