GAZPACHO firebird
		Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2005 Utgitt 2005 Plateselskap Intact Records Katalognr. CD 08 Spilletid 54:09 Anmelder Sven Eriksen

Mitt første møte med Gazpacho var da de spilte oppvarming for Marillion på Rockefeller under Marbles-turneen. Et relativt brutalt lydbilde fratok bandet alle nyanser og konserten ble da heller ingen stor opplevelse. Gazpacho på plate, derimot, er noe ganske annet. For musikken deres er i stor grad bygget på nettopp nyanser og stemninger. Mange av komposisjonene er i utgangspunktet ganske enkle, det som «gjør» låtene deres er små musikalske og produsjonstekniske detaljer. De er et band som – i likhet med dagens utgave av Marillion – baserer mye av den musikalske formidlingen på selve lydopplevelsen.

Og det går rett så mange tråder til Marillion. Ikke bare er det musikalske slektskapet sterkt, plata er gitt ut på Marillions plateselskap Intact, og Steve Rothery bidrar med en fin (om enn noe utypisk) gitarsolo på en av låtene.

Gazpacho prøver ikke å lage rendyrket prog, de beveger seg i et etterhvert kjent musikalsk landskap befolket av band som Elbow, Coldplay og kanskje Air og Sigúr Ros. Til tross for klare inspirasjonskilder klarer de å lage sin egen musikk som de setter sitt eget stempel på. De er flinke i det de gjør, dog tar de ingen store sjanser, de beveger seg sjelden utenfor «den brede vei».

Ikke alle låtene er potensielle klassikere, men som helhet holder albumet et bemerkelsesverdig høyt nivå. Det som karakteriserer de minst vellykkede innslagene er at det er her bandet virker å ha lagt ned minst jobb i detaljene og arrangementene. Men Gazpacho er et band med potensiale – dog kanskje ikke som progband. Firebird er ikke desto mindre en plate å bli glad i.

© 2005 Tarkus Magazine