Frost

FROST
milliontown

Format CD

Nasjonalitet UK

Innspilt 2006

Utgitt 2006

Plateselskap InsideOut

Katalognr. IOMCD 252

Spilletid 59:06

Anmelder Henrik Fjørtoft

Det kan virke som om den mer symfoniske siden av progrocken begynner å få et visst fotfeste igjen også Produsent og komponist Jem Godfrey har de siste årene vært en stor suksess i Storbritannia. Med artister som Ronan Keating og Atomic Kitten på rullebladet har det blitt flere millionselgende album. Det er derfor både overraskende og imponerende at samme mann nå beveger seg inn i den progressive rocken. Ifølge Godfrey selv er det denne musikken som står hans hjerte nærmest. Dette er hans første album på egen hånd, og med seg på laget har han et lite stjernelag hva progrock angår: John Mitchell (Arena/Kino) på vokal og gitar, samt Andy Edwards på trommer og John Jowitt på bass, begge fra IQ. Hovedpersonen selv både synger og spiller keyboards.

Milliontown starter rolig med "Hyperventilate" i form av en lang og nydelig intro kun bestående av piano og fløyte. Denne bygger seg så opp med trommer, keyboards og gitarer i en eksplosiv og fusionaktig låt. Bandet varierer videre mellom melodiøse instrumentalpartier med heftige overganger og taktskifter og roligere partier med nydelige vokallinjer. Det er stor variasjon innad i hver enkelt låt, noe som skaper spenning og entusiasme for lytteren. Sammen med "Hyperventilate" vil jeg trekke frem "Black Light Machine" og "Milliontown" som to fantastisk gode låter. Bandet kan til tider gi assosiasjoner til både Transatlantic, Everon og Magellan, men uten å egentlig ligne spesielt på noen av de.

Når en lytter til Milliontown så skulle en ikke tro at Godfrey noen sinne hadde gjort noe annet enn å lage progrock. Albumet er til tider veldig fusioninspirert, noe vi gang på gang får observere i de mange teknisk gode instrumentalpartiene. Albumet har en sound som ligger i et skille mellom moderne progrock og kommersiell popmusikk, noe som faktisk fungerer perfekt. Musikken er usedvanlig melodiøs og fremragende produsert, og det ingenting å utsette på verken det vokale eller det instrumentale. Spesielt John Mitchell utmerker seg med eminent spill. Denne mannen slutter aldri å imponere, og må være blant klodens dyktigste gitarister.

Vi får bare håpe (og drømme) at overgangen til en så liten butikk som progressiv rock ikke skremmer Jem Godfrey fra å fortsette i denne sjangeren. Han viser i hvert fall her at han både er en glimrende låtskriver, musiker og produsent. Milliontown er uten tvil et av årets hittil beste album, så dette burde være kjøpeplikt!