the violence of amateurs
| Format | CD |
| Nasjonalitet | USA |
| Innspilt | 1996-99 |
| Utgitt | 1999 |
| Plateselskap | Pretentious Dinosaur |
| Katalognr. | PC CD004 |
| Spilletid | 65:59 |
| Anmelder | Richard A Toftesund |
| FRENCH TV the violence of amateurs |
|||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||
Dette morsomme bandet stammer fra Louisville (Kentucky) og har eksistert siden 1983, hele tiden under ledelse av bassisten Mike Sary. French TVs musikk slekter en del på den klassiske Canterbury-stilen til grupper som Matching Mole og Gilgamesh, men kan aller best henføres til tidligere amerikanske vridninger over de samme influensene, som eksempelvis Grits, However og kanskje spesielt The Muffins. Mike Sary og co. havner dermed fint i bås med navn som A Triggering Myth, Ut Gret, Radio Piece III og Volare (hvis trommeslager Brian Donohoe gjester på tre av disse seks låtene).
Jeg har alltid likt French TV, og The Violence... gir meg en definitiv konstatering av årsak; dette er deres ufravikelig beste skive så langt. Gruppens lange, jazz-harmonisk dryppende instrumental-eskapader renner praktisk talt over av lekelyst og farve. Lyd- og tonevalg sitter som spikret, produksjonen er med sin oversiktlige plassfordeling perfekt tilpasset «humøret» og gir den riktige impulsen av finurlighet og avmålt eksentrisitet.
Alle bandets øvrige utgivelser inneholder betagende øyeblikk; French TV (‘85) og After a Lengthy Silence (‘87) hemmes litt av mistilpasset «lydfiltrering», mens Virtue in Futility (‘94) og Intestinal Fortitude (‘95) viser merkbar utvikling hva gjelder vilje til eksperimentering og variasjon. Yoo-Hoo!!! (‘97) er et bra live-album som viser at sangene til Sary og co. godt lar seg utlevere per scene også.
The Violence of Amateurs er derimot det første av gruppens utspill som for alvor har «tatt meg på sengen». Om det har å gjøre med den usannsynlige smitte-effekten i musikkens oppbyggelighet, eller bare med dét faktum at platen er langt mer helhetlig gjennomført enn de resterende, vet jeg ikke. Stykkene er mer ambisiøse og «opplagt» tettskrevne enn French TVs tidligere fremstøt, og det spille-tekniske lyder bedre enn noensinne - LPen vokser i det hele tatt for hver gang jeg hører den.
Her finnes et par pussige punkter. Det éne er avantgitar-legenden Eugene Chadbournes deltakelse på åpningssporet The Kokonino Stomp (banjo!). Det andre er den nesten 22 minutter lange cover-versjonen av Zamla Mammaz Mannas The Fate (Ödet), som verken bryter ny grunn (i relasjon til originalen) eller viser trommer/el-gitar/bass/keys-besetningen (som endres fra album til album) fra en nevneverdig spennende side, fri improvisasjon eller ikke.
Men her finnes 44 minutter rivende bra musikk i tillegg, og dette legitimerer helt klart et kjøp for den som liker helstøpt Canterbury-prog. Og få for all del med deg Sarys liner-notes; en beksvart komisk historie om en fiktiv fremtids-situasjon der French TV har blitt superstjerner grunnet markeds-boom for generell prog (gruppens CD-hefter er ellers beryktet for å inneholde polemiske utlegninger om sløsing og hykleri innen amerikansk forsvarsindustri og regjering).
© 2000 Tarkus Magazine