ancient afternoons
| Format | CD |
| Nasjonalitet | Italia |
| Innspilt | 1990 |
| Utgitt | 2000 (1990) |
| Plateselskap | Rock Symphony |
| Katalognr. | RSLN 053 |
| Spilletid | 55:41 |
| Anmelder | Rikard A Toftsund |
| EZRA WINSTON ancient afternoons |
||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||
Årevis før Änglagårds tid dukket dette navnet opp i den italienske rock-floraen. Ezra Winston var, ilag med neo-progbandet Leviathan og retro-pionerene Nuova Era, toneangivende innen primærfasen av prog-renessansen i hjemlandet. Debut-platen The Myth Of The Chrysavides (1988) vakte betydelig oppsikt, med et sammensatt og rikt utrustet lydbilde som øyeblikkelig distanserte gruppen fra dens ordinære pop/rock-musikalske omgivelse. Ezra Winston var like fra dannelsen på midten av 80-tallet fast bestemt på å føre den klassisk-progressive rock-tradisjonen videre i Italia, især med innflytelse fra PFMs Per Un Amico, et opplagt høydepunkt innen denne skolen.
Andre og hittil siste album, Ancient Afternoons, er et moderne prog-mesterverk som overhodet ikke trengs parert med fortiden. Kvartetten lever opp til lovnaden om faktisk å videreutvikle retningslinjene, de driver ikke med kontinuerlig utnytting av allerede utprøvde idéer. Dette resulterer i nytenkning på nær sagt alle musikalske plan; på miksing av ulike instrumenter, på strukturen i de komponerte forløpene, på oppbygning av intensitet og avbrytning av atmosfærer. I det store og hele er det få tilbakeblikk å spore på LPen, uten at musikken dermed lyder verken påtatt "kontemporær" eller glissent tilgjengelig. Besetningen er konvensjonell; keyboards/bass, gitarer, saksofon/fløyte, slagverk. Ezra Winstons tangentspiller/bassist/leder Mauro Di Donato er også vokalist i gruppen; tekstene fremføres på drømmende engelsk, i billedlige vendinger uten aksent, noe som fungerer over absolutt all forventning. Ellers er det karakteristisk for hele opuset at samtlige sider ved lyden er smakfullt ekspedert, selv om Donato f.eks. utelukkende benytter seg av synthesizere. Én av låtene har sågar Aldo Tagliapietra fra LeOrme som gjeste-vokalist og bassist.
Det er lenge siden jeg hørte symfonisk progrock av såpass høyt merke. Ancient Afternoons har da riktignok oppnådd en slags klassiker-status siden den opprinnelig ble utgitt, men personlig har jeg aldri vært innforstått med denne LPens overveldende kvalitet. Her flettes audielle eventyr sammen i så vel lyrikk som musikk, i toner og ord, akustisk som elektrisk, konkret og sfærisk, luftig eller kraftig alt ettersom. Særlig ros fortjener gruppen for utvistelig mot i sin kunstneriske gjerning; et stykke som det 26 minutter lange tittelkuttet må nødvendigvis ha virket fatalt ambisiøst i 1990. Desto mer stimulerende er det å konstatere at platens eiendommelige friskhet er påtagelig selv etter 11 temmelig begivenhetsrike år med "progressiv" gjenoppstandelse.
© 2001 Tarkus Magazine