Format	CD
Nasjonalitet	Norge
Iinnspilt	1996-97
Utgitt	1998
Plateselskap	Laser's Edge
Katalognr.	LE 1029
Spilletid	48:15

av Jon Christian Lie

Hm... Dette albumet tok vi for oss i allerede i Tarkus nr. 3, via et lengre «historisk» intervju med Jacob C. Holm. Dette var i begynnelsen av 1997, og det skulle vise seg å ta sin tid å få CD'en ut, for nærmere bestemt et helt år senere kom endelig White Willows andre album på markedet. Og denne anmeldelsen følger så på sitt vis i samme stil, ni(!) måneder senere...

Mange husker kanskje deres CD fra 1995, Ignis Fatuus. En av de desidert mest oppløftende og minneverdige prog-skiver som i det hele tatt har kommet ut her til lands, i hvert fall på 90-tallet. Plata viste oss et norsk prog-band med beina godt forankret innenfor den symfoniske progrock-tradisjonen; med enkelte referansepunkter som f. eks. King Crimson og Genesis i tillegg til en god porsjon lyriske og ofte også vakre folkemusikk-influerte stemninger. Mye bra vokal-prestasjoner, kvinnelig og mannlig sådan - var det også. Hele veien med solid musikalsk spennvidde og særpreg. Denne tradisjonen er også til en viss grad videreført på denne utgivelsen, selv om kontrastene ikke fremstår så tydelige som på debuten. Ikke nødvendigvis i negativ forstand dette isolert sett, men med mer rød tråd, om du vil. Mer helhet å spore.

De aller største «fysiske» forskjellene fra Ignis Fatuus går imidlertid på at musikken inneholder langt mindre folk-elementer, mer orgel/synth og langt flere gitarsoloer enn tidligere(!). Muligens ikke fullt så spontan som forgjengeren. Et album mer på det jevne, og dette blir i så fall mitt eneste personlige ankepunkt. Det er pent og behagelig hele veien, tidvis også ganske så vakkert, men ingen av komposisjonene er av typen som stikker seg bemerkelsesverdig ut i mengden, og som rager det lille ekstra hakket høyere, enn det øvrige av materialet på plata.

Det motsatte var faktisk tilfelle på debuten, som etter undertegnedes smak var en noe mer sjarmerende, dristig, og leken prog-skive. Slik det skal være. Mer diggbar i det store og det hele! Like fullt, i internasjonal målestokk er White Willow fortsatt et band vi absolutt kan være stolte av. Og likte man herlige Ignis Fatuus vil man nok også finne mye lekkert på denne CD'en, som også inneholder en del bra. Ikke minst er det gøy å merke seg at ex-Änglagård-trommis Mattias Olsson er tilbake i prog-sammenheng (der han hører hjemme og seriøst bør overveie å gjøre nye ting).

Og en ting til. Navnet mitt står på takke-listen i CD-heftet. Det spørs om dette vi la seg gjenta neste gang White Willow gir ut skive.

© 1999 Tarkus Magazine