Erehia spiller "maskingeværprog" i tråd med f.eks. Simon Steensland og japanske band som Happy Family og Ruins. Sammenlikningen med sistnevnte blir mer enn tilfeldig, da også Erehia i bunn og grunn er en bass/slagverk duo. Riktignok adderes her flere instrumenter, som el-gitar og bratsj (velspilt per sé), men musikken virker skrevet rundt en perkusjon + bass kjerne.

Vi taler ikke bare om "samspill"; de labyrint-aktige mønstrene bærer i realiteten mer preg av at instrumentene opponerer og "konkurrerer" mot hverandre. Alt sammen låter systematisert til minste detalj, og dette gir unektelig materialet en rastløs og ganske slitsom karakter, et ytterlig fellestrekk med Ruins. Erehia deler derimot ikke disses bisarre harmoniske og vokale doméne, og dette gjør Manuzkritoz til et atskillig mørkere, mer esoterisk og finslepet "avant-prog" uttrykk.

Duoen har tydeligvis arrangert denne kravstore musikken med ambisjoner om å kunne fremføre den live; eksempelvis brukes programmerte trommer for å tillate slagverker Tizok å tilføre gitarspill til Jorge Gaitáns imponerende basslinjer, der hvor de doble melodiføringene blir for avanserte for MIDI-systemløsninger. Med unntak av litt bakgrunnsstemmer, er CDen for øvrig helt instrumental.

Jeg innrømmer gjerne at jeg allerede i utgangspunktet setter pris på sant "alternativ" prog av såpass høyt kaliber, både hva gjelder komponering, teknikk og prefererte lydbilder. Og jeg har stor sans for Manuzkritoz, selv om jeg empatiserer med dem som av en eller annen grunn finner slikt ugjennomtrengelig. Avantprog-fans bør på den annen side lete seg grønne til de finner albumet, da dette er alvorlig grove saker.

© 2002 Tarkus Magazine