Discipline
To Shatter All Accord
Det har gått 14 år siden Disciplines forrige studioalbum, og vi fryktet ærlig talt at vi aldri skulle få høre mer fra dette kraftfulle og innovative bandet, men så plutselig og uten forvarsel er de her med et rykende ferskt produkt. Og det er som om forrige album bare skulle vært et år unna – slik låter det i hvertfall.
Discipline er skjønnheten og udyret i en og samme person. De veksler fra brutale soniske angrep til sår skjønnhet på sekunder, og selv om de har forandret seg overraskende lite siden Unfolded Like Staircase i 1997, er komposisjonene nye og uprøvde (vel, strengt tatt ikke helt, et par av dem har vært på grupas live-repertoar en stund).
Fem spor som spenner fra fem til tjuefire minutter. «Circuitry», som åpner plata, er tung og rocka, med gitar og Hammond som viktige ingredienser – i tillegg til Matthew Parmenters unike vokalframføringer. Fremdeles er likheten med Peter Hammill sterkt til stede, ikke bare stemmen, men i enda større grad måten å framføre sangene på. Og skal man trekke noen sammenligninger for bandet som helhet, er van Der Graaf Generator lette å ty til, og da kanskje helst den tidlige utgaven da de var hakket mer hysteriske enn de ble senere.
For Discipline handler mye om å tøye grensene. Når de gir full gass, tar det ofte fullstendig av, samtidig kan de hviske lavere enn de fleste. «When The Walls Are Down» følger tett i fotsporene til «Circuitry», nokså hektisk, men samtidig melodisk, og gitarist John Preston Bouda beviser at han er en av progens dyktigste gitarister, enten det er som soloist eller som en «lydvegg-generator» – han gjør alltid en imponerende jobb. Verken han eller resten av bandeet lar oss hvile gjennom disse to første låtene, men det er ikke bare støy, det er velfunderte melodier som ligger bak de tidvis voldsomme lydkaskadene.
«Dead City» er platas korteste kutt og samtidig det nærmeste Discipline kommer begrepet «fengende» på denne plata. Den starter med en kort gitarsnutt før de setter i gang en fengende rytme som basis for Parmenters inderlige vokalframføring. Etter to minutter kommer en Mellotron svevende inn og Bouda drar en flott gitarsolo som gradvis bygger seg opp i intensitet til den blir altoppslukende. Både låta og framføringsteknikken kan ligne litt på Anekdoten. Det hele ender i en kakofoni av gitarer, trommer, orgler og hva de ellers måtte ha hatt for hånden.
«When She Dreams, She Dreams In Color» åpner helt rolig. Parmenters stemme over piano og bass, og likheten med Hammill er tydelig, dog noe mer melodisk enn vi har vendt oss til å høre fra den kanten. Nesten umerkelig bygger låta seg opp via introduksjon av gitar og trommer, først veldig forsiktig, siden mer distinkt for så å tone helt ned igjen til vi bare såvidt kan ane noen pianotoner. Så bygges det hele opp igjen, og de valser over oss med langsomme, blytunge toner før plutselig Mellotronen kommer inn og fyller rommet med lyd. Platas definitive gåsehud-øyebikk! Et øyeblikk som varer og varer og musikken bare svever av gårde som holdt oppe av en usynlig kraft. Et soloinstrument blir med (er det en sax eller en fiolin? Det høres snart ut som det ene, snart som det andre). Og bak går den samme akkordrekken ufortrødent båret fram av gitar, bass og trommer, helt til det bråstopper etter nesten fjorten mintter.
Platas siste kutt er den 24 minutter lange «Rogue». Også den åpner helt forsiktig, med akustisk gitar, men brått får vi Parmenters vokal pluss elektrisk gitar. Også her er likheten med VdGG rundt Pawn Hearts-tiden til stede, den største forskjellen er at hos Discipline har gitaren en meget framtredende rolle. Det veksler i intensitet og melodier, men låta blir litt ullen i konstruksjonen, for første gang glipper det litt i regien og de vingler litt fra det ene til det andre uten at vi kan høre at komposisjonen har en ovordnet plan og et definert mål i den andre enden. Etter en lengre gitarsolo starter et nytt riff, denne gang med orgel, et riff som etter hvert går over i noe tilnærmet fri jamming og videre over i ren støy. På ny reddes de av Boudas eminente gitarspill, og vi får et parti med mer konstruktiv komponering og mer vokal. Sakte bygger de opp igjen til en majestetisk gitarsolo over Parmenters orgel og Mellotron.
Discipline krever sin mann (eller kvinne) både som utøver og lytter. Dette er ikke musikk som passer i bilen eller som bakgrunn på fest, dette er musikk som må lyttes konsentrert til. To Shatter All Accord er en god kandidat til årets album.