DEUS EX MACHINA cinque
		Format CD Nasjonalitet Italia Innspilt 2001 Utgitt 2002 Plateselskap Cuneiform Katalognr. Rune 150 Spilletid 59:48 Anmelder Trond Gjellum

Italienske Deus Ex Machina leverer med Cinque, sin andre utgivelse for Cuneiform, atter et album av velkjent merke for de som har et forhold til bandet fra før. Sammen med franske Nebelnest, utgjør de Cuneiforms stall av mer “ old school” prog/symfoband.

Jeg skal ikke nekte for at jeg alltid har hatt litt blandede følelser for dette bandet. De er uten tvil en hurv uhyre musikere, og i vokalist Alberto Piras har de en meget markant forgrunnsfigur. Men kanskje er det nettopp hans fremtoning som gjør meg litt tvilende. Jeg har alltid hatt vanskelig for å svelge mange av de italiensk vokalistenes stemmeakrobatikk og følelsesmessige innlevelse, og vokalist Piras tilhører så absolutt denne skolen. Men de skal ha det at de klarer å lage spennende låter som plasserer dem i en egen divisjon av den mer retroorienterte progrocken. Mest av alt minner de meg om en slags speedutgave av amerikanske Kansas, med tilsnitt av den typiske italienske progtradisjonen eksemplifisert av band som PFM og Banco, dvs. en form for progressiv/symfonisk rock med vekt på avansert ensemble og solospill pakket inn i et tidvis ganske så pompøst og symfonisk lydbilde. Det låter på mange måter såpass friskt og vitalt at du ikke kan unngå å til tider svinge med i luftgitar/luftsynth- orgiene.

Ikke så ufattelig originalt, men dog helt grei underholdning og et vitnesbyrd om at det til tider, til tross for et veldig trått lydbilde og überfølsom vokal, om at italiensk prog fortsatt har en del å fare med. Men innpå 60 minutter spilletid er over 20 minutter for mye.

© 2002 Tarkus Magazine