KING CRIMSON happy with what you have to be happy with
		Format CDEP Nasjonalitet UK Innspilt 2002 Utgitt 2002 Plateselskap Sanctuary Katalognr. SANPR 123 Spilletid 39:03 Anmelder Trond Gjellum

Dette er et album jeg i lang tid hadde sett frem til med stor entusiasme og glede. Etter The construKction of lights overbevisende oppvisning i gode låter og enorme spilleprestasjoner, var gleden til å ta og føle på når denne promoen kom dettende ned i postkassa en kald oktoberdag. Etter å ha lest på nettet om bandets entusiasme over ny-metal og band som Tool, så jeg for meg et band som sto klare til å vise både en, to og tre generasjoner av progrockere hvor skapet skulle stå og være med på å bringe eksperimentell rockemusikk med syvmilssteg fremover.

Inn i spilleren med skiva etter å ha sett på det tidstypiske KCrimson-coveret, og inn med play-knappen. Første låt ut er den synthprosseserte acapella miniatyren Bude. Annerledes, men med lovnad om at noe stort skal komme. Deretter er det duket for tittelkuttet Happy with what you have to be happy with… som jeg er stygt redd ikke ender opp som en klassiker i min KCrimson-katalog. Skremmende ordinære nu-metal riff over enda mer skremmende enkle nu-metal trommer, setter ikke akkurat i gang blodpumpa i positiv forstand. Refrenget er et lite løft, men resten av låta hever seg aldri over det ordinære. Deretter kommer to små vokale stykker som ikke er noe særlig å hoppe i taket over, de heller.

Eyes Wide Open er atter engang en helt ordinær popsang som jeg VET at KCrimson kan gjøre mye, mye bedre. Bare hør på Matte Kudasai (Discipline) og Walking on Air (Thrak), ballader som kunne vært intelligent listefor i sin tid. I låta I Ran skjer det derimot noe som vekker tilløp til entusiasme. Her beveger KCrimson seg inn i en perkusjonslandskap sterkt preget av indonesisk gamelanmusikk. De minimalistiske, men likevel intrikate strukturene, viser at bandet kan hvis de vil. Men et par låter senere viser de at de ikke kan. Jeg håper for guds skyld at Potao Pie bare er en “morsom” spøk som ikke er ment seriøst for utgivelse på ei skikkelig skive. Her leverer de en hinsides elendig blues! Ja, du leste rett! BLUES! Jeg er ikke blueshater, men dette satte seg så til de grader i vrangstrupen at jeg var redd jeg skulle trå over dødens terskel. Nåvel, så ille var det nok kanskje ikke, men KCrimson kan IKKE spille blues. At skivas beste kutt er en liveversjon av Larks’ tounges in aspic (part IV) fra forrige skive, viser at bandet virkelig har problemer med å komme opp med interessant musikk slik tilstanden er pr. dags dato. Jeg velger å konstatere følgende:

1. King Crimson har gått tom for gode ideer. Hvis så, legg ned bandet og unngå å ende opp som Yes
2. Hyr inn en krisisk produsent.
3. Få Bill Bruford og hans kompromissløse eksperimentering tilbake.
4. Robert Fripp må slutte å høre på nu-metal og tro at han kan lage det han òg. Har han rett og slett blitt for gammel og utdatert?
   

Vel, ikke mange lovord å plukke her, men når gamle helter skuffer til de grader, må det bare sies fra. Jeg har fulgt bandet i tykt og tynt siden jeg begynte å høre på prog, og det gjør litt vondt, faktisk, å måtte være så streng. La oss inderlig håpe at det nye fullengde albumet The Power to Belive gir oss et KCrimson i storform.

© 2002 Tarkus Magazine