Camel

CAMEL
a nod and a wink

Format CD

Nasjonalitet UK/USA

Innspilt 2002

Utgitt 2002

Plateselskap Camel Productions

Katalognr. -

Spilletid 55:46

Anmelder Sven Eriksen

Thirty Years - Good Grief, skriver Andrew Latimer i heftet til den nye plata. Men han har ingenting å gremme seg over. Camel er som god vin – den blir bare bedre med årene.

A Nod And A Wink er en fullendt plate både når det gjelder komposisjoner, framføring og lyd. Plata viderefører sporene fra Harbour Of Tears og Rajaz, og alle bandets varemerker er her, den sorgmuntre vokalen, de stille symfoniske partiene, de gnistrende gitarsoloene. Kontrastene er tydeligere enn f.eks på Rajaz. Kontraster mellom stillhet og trøkk, mellom humor og alvor, mellom is og ild.

Tittelkuttet, som åpner plata, spenner fra Latimers uskolerte, men med tiden svært så sjarmerende, vokal til et nesten Sasquatch-lignende instrumentalparti. Simple Pleasures har et perkusjons-riff i bakgrunnen, mens en vakker, nokså typisk Camel-låt jobber seg opp i forgrunnen. Etter et kort vokalparti går Latimers gitar over i en (som alltid) velskrevet og velspilt solo.

A Boy’s Life starter som en Peter Hammill-ballade (stemmene deres er faktisk ikke så ulike når det synges helt rolig som her). Også denne låta har kun et kort vokalparti med bare akustisk gitar som backing. Etter dette overtar den symfoniske siden av gruppa, med kaskader av keyboards og Latimers klagende gitartoner. Guy Leblanc henter et helt lite orkester ut av tangentbordene sine, før låta utvikler seg, mye på samme måte som åpningskuttet, til en klassisk Latimer-solo. Fox Thief har et visst humoristisk snitt over seg, ikke minst på grunn av Latimers brede Cockney-dialekt. Jeg fikk litt Genesis-følelse av denne; Get ‘Em Out By Friday dukket opp i tankene.

The Miller’s Tale viser ingen ny side av gruppa, men det er en så vakker låt som knapt noen andre gjør etter dem. Flott orkestrering av LeBlanc igjen, låta minner mye om de mest symfoniske partiene i Harbour Of Tears. Squigly Fair er det eneste kuttet på plata hvor ikke melodien tar skikkelig tak i deg selv om den får mer substans etterhvert. En ganske tradisjonell Camel-låt med gitar og fløyte i hovedrollene, og det nærmeste vi kommer fyllstoff på plata.

Tragedien 11. september har avstedkommet en del mer eller mindre kvalmende musikalske utspill fra mange kanter. Også A Nod And A Wink har en låt med dette utgangspunktet, men til forskjell fra omtrent samtlige av de øvrige, er Camels låt For Today en uendelig vakker og mektig komposisjon med en kort, men gripende tekst. Til teksten har Latimer skrevet en av sine flotteste melodier (også her hører jeg små snev av Peter Hammill i både tonevalg og framføring). Etter vokalpartiet følger et parti med gitar- og synth-soloer som fortsetter der Ice i sin tid slapp. Gradvis bygger låta seg opp mot et refreng – like enkelt som det er genialt – med voldsomme keyboards og kor, alt mens Latimers sørgmodige gitar gir oss en av hans ypperste soloer. Tør jeg utrope For Today til Camels beste låt noensinne?

Nå har vi ikke terningkast her i Tarkus Magazine, men stort nærmere en sekser er det vanskelig å komme. PS: Kjøper du plata direkte fra Camel Productions er det gode sjanser for å få med en dedikasjon fra Andrew Latimer.