BIRDSONGS OF THE MESOZOIC petrophonics
		Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1999-2000 Utgitt 2000 Plateselskap Cuneiform Katalognr. RUNE137 Spilletid 66:23 Anmelder Trond Gjellum

Med sitt sjette album på tolv år, viser denne amerikanske kvartetten at de er helt i forkant av hva som foregår innenfor den internasjonale progscenen. Petrophonics er verken mer eller mindre kanskje det mest fullende og spennende albumet jeg har hørt hittil i 2000. Med en besetning som består av gitar, saksofon og fløyte, flygel og synthesizer samt diverse programmering og perkusjon, skaper de seg et musikalsk uttrykk som evner å skille seg ut innen en sjanger der instrumenteringen er overraskende ensartet og noen ganger rent ut konservativ.

Alle medlemmene bidrar med låtskriving i større eller mindre grad, noe som er med på å gi bandet et variert uttrykk, og på Petrophonics spilles det også på et register som henter inspirasjon fra de siste tretti års musikalske virkelighet. Her blandes påvirkning fra syttitallets symfoniske og progressive rock (særlig med referanser til aksen Happy The Man/Kit Watkins og Canterbury band som Hatfield and the North) sammen med elementer av minimalisme (særlig pianolinjene kan låte litt i stil med John Adams), atonalitet (noen skjærende dissonante akkorder), jazz (ikke minst hos blåseren) og noen steder moderne musikk som rap og turntableism (ikke så veldig mye, men i låta One Hundred Cycles brukes platespiller scratching på en utrolig kreativ rytmisk måte!). Det hele er ikke nær til så komplisert som musikken en del samtidige amerikanske band som 5UUs og Thinking Plague, men Birdsongs ... musikk har et minst like forfriskende originalt preg. Arrangementene er gjennomtenke og fulle av en rekke små detaljer som viser at dette er musikere med evne til å utnytte musikalske virkemidler som skeive taktarter, dynamikk og polyrytmikk fullt ut uten at det blir låtende overtydelig masete.

Produksjonen er av ypperste klasse med et lydbilde som gir alle musikerne et stort instrumentalt spillerom. Selv med en total spilletid på over 66 minutter, blir ikke dette albumet for langt, og de få øyeblikkene som trekker ned, oppveies i fullt monn av de store musikalske triumfene som gjennomsyrer plata på alle plan.

Dette albumet er sammen med Ensemble Nimbus’ Garmonbozia uten tvil en av de beste platene undertegnede har hørt i 2000.

© 2000 Tarkus Magazine