a drop in the ocean, an ocean in a drop
| Format | CD |
| Nasjonalitet | Brasil |
| Innspilt | 2004 |
| Utgitt | 2004 |
| Plateselskap | Paio Industrial |
| Katalognr. | AA0002000 |
| Spilletid | 77:08 |
| Anmelder | Trond Sætre |
| SERGIO BENCHIMOL a drop in the ocean, an ocean in a drop |
|||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||
Dette er første soloalbum fra Sergio Benchimol, en musiker tidligere mest kjent som gitarist og keyboardist i gruppene Semente og True Illusion (om de navnene får det til å ringe noen bjeller hos nordiske progfans).
En blanding av jazz og folk er oppskriften på Sergios elegante, om til tider litt lettvinte musikk. I starten er folk-innslagene utpreget engelske og tydelig inspirert av de klassiske bandene (ikke bare Jethro Tull, men også Genesis og Crimson). Etter hvert er det jødisk og brasiliansk folkemusikk - som i større grad reflekterer Sergios egen bakgrunn, antar jeg - som preger albumet. Sammensmeltingen av stilartene er glidende.
En annen ting som preger plata er inndelingen. Den banale, men tungvinte albumtittelen henspeiler på overgangen som skjer omtrent midtveis, fra melodiøse instrumentaler til noe mer hardtslående folk-rock. Krysningspunktet heter Jardim Das Delicias; den er dobbel så lang som de andre (8 min), og går fra ballade til en heftig symfonisk folk-komposisjon med sitar. Herfra spriker albumet litt i alle retninger, men er tydelig mer oppstemt og kan vise til større utvalg i instrumenter
Det er mye interessant her. For eksempel Moriá, et intenst jazz-rockstykke som får meg til å lure på om Sergio har hørt mye på Pekka Pohjola. Til sammen er det 19 sanger, og ingen virker halvgjorte. Men plata er litt for lang. For helhetens skyld hadde det vært bedre om i alle fall 4-5 spor var kuttet, særlig fra andre halvdel. Sergio er ikke så dyktig at han greier å holde på oppmerksomheten i snaut 80 minutt, selv om det mektige sluttsporet The Last Call - også denne bringer tankene på Pohjola - sørger for en verdig avslutning.
© 2004 Tarkus Magazine